Den beste turbuksen!

Det siste året har jeg hatt gleden av å teste denne herligheten fra Lundhags. Det er ikke uten grunn den er kåret til årets beste turbukse. Den må oppleves.

Passformen er upåklagelig, og den er utrulig sliteterk. Selv etter et år med mye bruk, så ser min like fresh ut i dag. Dette er turbuksen i en klasse for seg selv, og et produkt jeg gledelig anbefaler på det sterkeste.

Så om du er på utkikk etter en ny turbukse: Lundhags Makke

Les mer om buksen her :

http://www.hektapatur.no/dame/bukser/turbukser/lundhags-makke-pants-womens

Nytt år, nye muligheter?

2017 er godt i gang, og det føles som hodet mitt jobber overtid med planer og drømmer for det nye året.
I prosjektet har allerede seks måneder fløyet i vei. Tiden går fort når man har det artig, det gjør desverre pengene også...

Så nå har jeg vendt snuten mot sivilisasjonen, nærmere bestemt Kirkenes snøhotel. Her skal jeg boltre meg i utfordringer, nye bekjennskap og nye omgivelser til rastløsheten igjen tar overhånd og lommeboken forhåpentligvis er full igjen.

2017 ligger fremfor meg som et stort hvitt ark. Klar for å bli fylt med eventyr, reiser, opplevelser og nye bekjennskaper. Enn så lenge er ingenting skrevet ned, ikke så mye som en krussedull.
Jeg liker blanke ark, jeg liker å starte på nytt, jeg liker følelsen av å ikke vite hvor jeg er eller hva jeg skal dem neste månedene. Hvite blanke vidder  så langt øyet kan se og kun mine egne spor i sneen.

Et gammeliv - hverdag

I dag våknet jeg i gammen for attende gang. Til min ikke så store overraskelse, viste gradestokken igjen den blåe siden.
Iskaldt som vanlig.
Anore titter på meg fra andre siden av det lille rommet. Hun vil så klart ut, noe som betyr at jeg også må ut.
Ut av soveposen og ut i kulden. Brrr! Sjokket av den kalde luften som treffer meg i det jeg glider opp soveposen, er like jævlig i dag som alle de andre dagene.
Men ut må vi, og ut går vi.

Anore løper lykkelig ut i den bløte og våte snøen som har lagt et tykt hvitt teppe rundt gammen. Vinteren er her for fult, og det kjennes på en nyvåknet og kald kropp.

Sluddet og vinden pisker meg i ansiktet, i det jeg baner meg vei gjennom snøen.
De 10 meterne bort til utedoen, kjennes mer ut som en kilometer.
Du skal være glad du har utedo, hvisker en liten stemme i bakhodet mitt.
Jeg er glad for utedoen, men hvor godt hadde det ikke vært å tusle inn på et bad med varmekabler...

Døren til utedoen er nedsnødd, og jeg sparker bort snøen mens tenne klaprer i takt med sparkene.
Man nyter ikke akkurat tiden på en utedo, slik enkelte der hjemme i sivilisasjonen kanskje gjør.
Fortere enn døren har rekt å blåse igjen, er jeg i full fart på vei tilbake til gammen igjen. 

Gammen er fortsatt kald, ingen har fyrt opp mens jeg gjorde mitt ærende. Sånn er det når man på død og liv har bestemt seg for å klare seg selv..
Ja da må man faktisk gjøre alt selv.

Flammene blusser opp i den halvtørre veden, med god hjelp av litt for mange opptenningsbrikker.
Jeg lukker døren på ovnen, og setter meg på brisken min.
Det tar lang tid for gradene å krype oppover på plussiden.
 I mellomtiden har jeg satt på primusen, og kaffen koker mens jeg får i meg frokost.

I det varmen bikker 10 grader, og frostrøyken ikke lengre henger tungt fra pusten min. Da er gammelivet ganske så greit.
Etter 2 kopper kaffe og heftig fyring er jeg klar for dagen.
Tro hva for noe  spennede som står på agendaen i dag.

Det er hverdag i dag, en helt vanlig dag i gammelivet.
Ingen har planlagt å besøke meg, ikke er det spesielt fint vær heller.
Hverdagen i gammen består av  4 aktiviteter, som gjentar seg igjen og igjen til mørket faller på.

* Tur på vannet, hente vann og fiske.

*Sage ned et tre, renske treet, sage det i kubber, klyve og legge til tørk rundt ovnen.

*Spise og drikke

*Gå tur med Anore

Disse fire aktivitetene går igjen og igjen i varierende rekkefølge. Så legger mørket seg rundt oss, og vi trekker inn i gamma.

Sammen med mørket kommer også ensomheten. Så lenge man er i aktivitet holder man den i sjakk, men jeg er ikke Magnus Karlsen. Ensomheten vinner flere omganger enn hva jeg liker å innrømme...

De fleste dagene i gamma er hverdager, akkurat som denne.
Inn i mellom hverdagene kommer venner på besøk, og da kommer helgefølelsen snikende. Disse besøkene har vært deilige avbrekk i den evige hverdagen.
Ensomheten glemmes, matlageret blir fylt opp, latter, glede og lykke fyller den lille gamma.
De fire gjøremålene som utgjør  hverdagen blir satt på vent, til besøket drar sin vei.
Så banker det på, og hverdagen står igjen på trappa.

Et gammeliv - frisk bris

Vinden river et hardt tak i gammen, det hyler i pipen og rister i veggene.
Etter 13 dager med godvær har den første vinterstormen meldt sin ankomst. 

Landskapet har forandret seg drastisk i løpet av de første morgentimene. Verken Anore eller meg selv er særlig keen på å være ute i dag.
Det er svært lite som står i veien for den mektige vinden her på vidda. Den stormer frem med en kraft og en kulde som får det til å gå kaldt langt inn i ryggraden.

Det kunne vært så mye verre. Vi kunne bodd i telt eller lavvu.
Denne gammen har nok overlevd verre stormer, og den står nok av denne å.
Den sure vinden er en etterlengta unnskylding for en aldri så etterlengtet innedag.
En dag som ikke trenger å bestå av mer enn å holde fyr i oven og ro i ræva...

September i Finnmark

September er en av de vakreste måndene. Skogen står i flammer, mørket er endelig tilbake, og er man riktig så heldig får man oppleve det magiske nordlyset. Det er ingen tvil om at høsten i Finnmark er en naturopplevelse uten like. 




Jaktstart
Etter en real hilserunde i bygda ( Alta), startet jeg september med et pang! Nærmere bestemt to pang, og ingen fugl. En svak start for en førstegangsjeger, men leppa hang ikke av den grunn. Følelsen av å bære en ladet hagle, alene i den tynne bjørkeskogen var ubeskrivelig. Hendene skalv, pulsen var høy, og hver en nerve i kroppen var i høygir. 

Den første halvtimen alene med hagla var grusom. Skrekkslagen listet jeg meg på tå mellom tærne. Øynene speidet etter bevegelse, og de klamme hendene holdt hardt fast rundt hagla. Hva om jeg skyter noen i stedet for noe, eller hva om noen skyter meg? Langt i det fjerne hørte jeg skudd som gikk av. Helt klart flere jegere i området. 



Etter noe som føltes som en evighet, begynte endelig pulsen å roe seg, litt... Hver en lyd ble forsterket, hvert et vindpust kjentes på kroppen og hver en bevegelse ga en ny runde med aderalin i blodet. Følelseregistret gikk fra reddhare til Mikkel Rev. Maken til spenningsfølelse og tilstedeværelse har jeg aldri har kjent maken til. 

 

Alene i mørket

Etter en lang sommer, med enda lengre lyse sommernetter, sto plutselig høstmørket ogt skrapet på teltduken. Det som jeg hadde fryktet mest med å være alene, var plutselig en realitet. Høsten var her, og med seg hadde den sin gode venn mørket. Fra det sekundet jeg innså at jeg kom til å være alene på tur, har det gått kaldt nedover ryggen min når jeg tenkte på mørket. Følelsen av at man blir iakttatt fra andre siden av bålet, bildene som danner seg i hodet når vinden river i teltduken, eller knirkingen i gudsforlatte ødekøyer. Mørket er ikke min venn, og jeg ikke dens.



Så var plutselig dagen der, kvelden også, og før jeg viste ordet av det lå mørket tykt og seigt over vidda. Midt i dette grumsete skumringslyset lå jeg. Alene. Lenge satt jeg i teltåpningen og tittet ut i intet. Så oppdagen jeg det, det var ikke mørkt, det var ikke svart, og jeg var ikke alene.

Rundt teltet hadde flere reinsdyr bestemt seg for å ta kvelden, eller hvertfall kveldsmaten. Lydene av hover som traff bakken, kjever som ivrig smattet i seg lav ga en behagelig følelse av at jeg ikke var alene. 

Hver natt når mørket la seg, vendte flokken tilbake til teltplassen. Igjen og igjen kunne jeg falle i søvn til lyden av rein, lyden av trygghet og følelsen av å være helt alene, og ikke alene i det hele tatt. Det var rein lykke... ;)

 

Reingjerdet 

Så nærmet enden av september seg, og med det livet til mange hundre rein. Høsten har fått sitt navn fra innhøstingen, og det er måneden hvor man virkelig kan fråtse i alt naturen har å by på. Heldig som jeg var, fikk jeg være med familien Skum i reingjerdet, og lærte om høstslaktet. 



Livet i reingjerdet er hardt og brutalt, men det er også fylt av familie, samarbeid og mye humor. Reindriften fasinerer meg, det har den gjort fra jeg var liten jente. Ofte har jeg følt at jeg er født i feil liv, og i feil fylke.

Det er noe magisk med reinen. Den har noe helt særegent med seg, en stolthet, en stahet og viljestyrke mange kan drømme om. År etter år drives den over vidda. Ikke av skutere og reindriftere, men av en indre kraft som forteller den at nå er det igjen på tide å flytte på seg. Det har det gjort i tusenvis av år, lenge før det ble tamrein ut av den. 

Møtet med reinen i gjerdet er sterkt, spesielt for oss som ikke har vokst opp med det. Her arbeider alle i lag, store som små, ung som gammel. Alle kan brukes til noe og alle får være med. Til og med meg. Aldri har jeg følt meg mer ubrukelig, og likevel inkludert på lik linje med alle andre. 



 

 


 

 

 

 

Godbit fra Mountain Hardwear



 

I samarbeid med Hektapåtur.no og Mountain Hardwear, har jeg hatt gleden av å teste dunjakke på tur. Kelvinator er en varm og god dunjakke for alle årstider, og en dunjakke jeg går god for.

Dette en jakke man lett kan bære med seg på hvilken som helst tur. Enten du skal på lang eller kort tur, vinter eller sommer, så anbefaler jeg alltid å ha med en lett og varm jakke i sekken. 

Etter endt aktivitet er det viktig å kle godt på seg for å holde varmen. Da er det godt med en god og varm dunjakke som Kelvinator. Jakken kan komprimeres inn i den ene jakkelommen, og får fint plass i topplokket på sekken. Jakken er fylt med impregnerte gåsedun, som vil si at jakken beholder spensten og varmen selv med fukt. Prisen er heller ikke til å kimse av, her får man mye dun for pengene :)



Her fra høstslaktet på Aisaroaivi 

Jakken finner du her http://www.hektapatur.no/dame/mountain-hardwear-kelvinator-hooded-black-ws  , for flere gode produkter fra Mountain Hardwear , sjekk ut www.hektapåtur.no 

Tilbake til Finnmark

De siste tre ukene har gått sakte. Veldig sakte.
Etter planen skulle jeg vært ferdig med nordlandsruta nå, og på vei mot Finnmark.
Slik ble det ikke.

Midt i jupeste Padjelanta gikk ryggen i streik, og nordlandseventyret endte i tårer, smerter og skuffelse.
Det er både kjipt og kjedelig å ikke fullføre.
Ikke minst er det ergelig å måtte gi seg når hodet endelig var på rett spor etter Trygvebu. 

3 uker er lenge.
3 uker uten å gjøre noe som helst turrelatert.
3 uker med behandling og opptrening.
3 uker på bare jåss.

Men nå er jeg tilbake.
Tilbake i Finnmark, tilbake på vidda, tilbake på tur.
Det føles fantastisk!

Ut september skal jeg ta det helt rolig.
Ryggen skal igjen få kjenne tyngden av sekken, føttene skal igjen få verke, og roen man kun oppnår på tur skal igjen senke seg i kroppen.

For første gang skal jeg sove alene i mørket. For første gang skal jeg være helt alene på tur. Uten hund, uten venner, uten tryggheten.

Kun meg, teltet og vidde så langt øyet kan se.

Anore ❤

Helt siden jeg startet å drømme om turåret, har spørsmålet om hund gjentatt seg flere ganger.
Fordelene er mange, men det er også flere utfordringer knyttet til det å ha en hund som følgesvenn.

Da planleggingsfasen av turen har vært på knappe to år, var det uaktuelt for min del å kjøpe valp. Valget falt derfor på å enten overta, kjøpe eller låne en allerede voksen hund. Helst en med erfaring fra både kløv og pulk.

Som tilfeldighetene skulle ha det til, ble jeg introdusert for en familie i Melkedalen.
Der bodde Anore, en 10 år gammel husky/grønnlender-tispe med alle kvalikasjoner jeg så etter. 
Magefølelsen min sa at dette var hunden jeg hadde lett etter, og i starten av juli sto vi sammen på startstreken av Nordlandsruta.

Det er en stor sjanse å starte på langtur med en hund du har kjent ei knapp uke.
Men va er vell livet, om du aldri tørr å sjanse? 

Dager gikk over i uker, og jeg og Anore har sakte men sikkert lært hverandre å kjenne.
Både på godt og vondt.

For om du tenker at det å gå gjennom ørt og førti reindistrikter med en polarhund er en dans på roser, ja da tar du kraftig feil!
Det har enkelte partier vært et rent mareritt å ha henne med, mens andre partier kunne jeg aldri vært henne foruten.
Vi har alle våre sterke og svake sider, det har hunder også ;)

Anore har vist seg å være en fantastisk turkamerat på nordlandsruta.
Hun har også vist meg hvor høyt hun elsker rein, noe som får meg til å tenke meg to ganger om før jeg tar henne med til Finnmark...
Instinktene hennes for rein og egentlig alt som kryper, flyr eller viser tegn til liv har vært overveldende!
Ja hun er en polarhund, men for å gi et lite bilde...
Av "dyr" hun har prøvd seg på kan jeg  ramse opp følgende
Veps, klegg, mygg, bier, gresshoppe, frosk, mus, småfugl, ryper, sau, rein og elg.
Alt vi har kommet over med en puls, har hun med stor iver jaktet. Noe som medfører et kraftig rykk , fall, brannsår i hånd eller andre ulemper for den (meg) som sitter fast i andre enden av tauet.. For det er ikke ofte man klarer å oppdage "byttet", før hun allerede er etter det..

Anore er og har blitt en utrulig god turkamerat, og jeg gleder meg enormt til eventyret vi nå skal begi oss ut på sammen. 

Hun er mentalt sterk, ung til sinns og sterk som en hest!
Dessuten både fiser hun og raper som en gammel mann, kvaliteter jeg ikke verdsetter like høyt da. Men sjarmerende enn då.
Rett og slett en ekte turjente på godt og vondt ;)

Det er i motbakker det går oppover

Det er i motbakker det går oppover, sies det. Bak skyene skinner alltid solen, and so on and so on. Det er ikke måte på hvor mange visdomsord som setter ord på akkurat dette. Det å feile, for å så måtte reise seg igjen. Det å kunne se fremover, når alt bare ser mørkt ut.
Men alle visdomsord til side, nå er Trygvebu endelig beseiret, og jeg kan med handa på hjertet si at det føles fantastisk godt!
Det er ikke noe heltedåd å skrive hjem om akkurat, men det er da noe. Og for akkurat meg, akkurat nå, er det mye. 

Da muligheten om å reise hjem(til Narvik) bydde seg på Trygvebu, var det mange tanker som raste gjennom hodet på meg. Mine små demoner hvisket og tisket, det er juks å forlate ruten, du er feig som gir deg her, klarer du virkelig ikke å gå alene?
Det er ikke å legge sjul på at det var et stort nederlag for meg å forlate ruten.
Men når jeg ser tilbake på det nå, er det ikke tvil om at akkurat dette var det rette for meg akkurat da.

Test av ryggsekk fra Lowe Alpine

Lowe Alpine er en av mine favorittmerker både innen turutstyr og bekledning. Har faktisk gått hele 12 år med min forrige sekk fra Lowe Alpine på ryggen. Så det var på tide med en ny, og valget falt på Cerro Torre. 



Bildet er lånt fra http://www.hektapatur.no/ryggsekk/langtursekker/lowe-alpine-cerro-torre-nd-6080-aubergine-2981

I samarbeid med Hekta på tur og Lowe Alpine har jeg hatt gleden å teste denne sekken på langtur, kort tur og i all slags vær. 

Om sekken: 

Cerro Torre har alltid vært toppmodellen til Lowe Alpine. Nå har den blitt ny og oppgradert fra 2016. Cerro Torre ND er en langtursekk for kvinner som tåler sikkerlig tunge bører opp til hele 35 kg! Det helt nye Axiom 7.0 bæresystemet vil fordele vekten perfekt samtidig som at rygglengden kan justeres mens man har sekken på ryggen og derved få en optimal passform.

Alt fra spenner, reimer og glidlåser er av beste kvalitet og godt tilpasset bruk av hansker/votter. Tilgangen til hovedrommet er suveren - her er det fronttilgang, bunntilgang og tillegg til tradisjonall topptilgang.
Sekken er produsert i TriShield Grid, som er det kraftigste og mest solide stoffet fra Lowe Alpine. 


 

Mine erfaringer:

I løpet av de fire siste ukene på tur har jeg forelsket meg i denne sekken. Overgangen fra min eldre utgave til denne har rett og slett vært revolusjonerende. Det er ikke uten grunn at denne sekken kan anbefales på det sterkeste. Den er usedvanlig god å bære. Min vekt i sekken har variert mellom lett , middels og svært tung, og sekken har vist seg fra sin beste side i alle vektklasser. Den verken gnager på skuldre eller hofter. Bæresystemet gjør at jeg enkelt kan tilpasse sekken mens jeg har den på, og på den måten sitter den alltid perfekt. 

Den har også vist seg å være en svært praktisk sekk. Sidelommene på hoftebelte er min største favoritt. Her har jeg lett tilgang til telefon, gps, kamera og snacks mens jeg er i bevegelse og uten å måtte ta av sekken. Et annet stort pluss er regntrekket. Det er gjemt i en liten lomme under sekken, og er lett å brette frem når regnet plutselig melder sin ankomst. 

Sekken er stor og romslig, og den er tilpasset for at man lett skal kunne feste utstyr også på yttersiden. Så om du er på utkikk etter en ny sekk, så er dette en jeg på det tryggeste kan anbefale. 

Hekta på tur kjører nå knalltilbud på Cerro Torre, sjekk ut tilbudet her

http://www.hektapatur.no/ryggsekk/langtursekker/lowe-alpine-cerro-torre-nd-6080-aubergine-2981
 

 

Mental motorstopp

Så sa det pluselig stopp. Jeg sto der på kjøkkenet i Trygvebu, midt mellom en familie fra Bergen og ei sveitsisk jente på langtur. Alle pakket, for alle skulle videre.
Hver vår vei skulle våre skjebner  skille lag og jeg skulle igjen fortsette min vandring nordover alene.
Så sa det stopp.
Jeg satt meg ned på kjøkkenstolen, og lot pakkingen rundt meg fortsette. Mest hadde jeg lyst å bynne å gråte. 
Men det er ikke likt meg. Jeg gråter ikke forran folk, og hvertfall ikke fremfor folk jeg kun har kjent noen timer.

Dagen i forveien hadde det samme skjedd. Søsteren min hadde vært en kort tur innom fra Sverige. Mobilen min hadde druktnet og takket farvell i regnværet, og hun skulle kjøre meg til Rognan for å skaffe ny. Det slo meg hardt når jeg satt meg i bilen.
Når mobilkjøpet var over ville jeg igjen være alene.
Alltid alene og alltid favell. Slik føltes det. Så kroppen, eller sikkert hodet mest sa stopp.
Man blir sliten av å alltid forlate,  ikke slå seg til ro, og konstant være på vei videre. Så det sa stopp. En aldri så liten mental motorstopp, her på Trygvebu av alle plasser.
  For vær time og dag som går, kjenner jeg mer og mer engstelse av at jeg ikke har kommet meg videre.
Regner kilometer i hodet, over hvor langt jeg kunne ha kommet meg om jeg bare hadde startet å gå.
Men jeg klarer ikke, bena er punktert og den indre motoren min har fått nok. Den vil ikke mer.

De siste ukene har jeg brukt all energi på å holde meg oppreist. På å ikke skli på de mange steinene, på å ikke falle i de mange elvene, på å sette den ene foten fremfor den andre og trosse all smerten. Men jeg har falt, og ramlet og sklidd. Reist meg opp igjen,  gått videre for så å la det hele gjenta seg.
Men nå har det altså sakt stopp. Det eneste jeg ønsker er å klare å pakke sekken ferdig og komme meg ut døra.
Den står der halvferdig å ser på meg. For hver pakkpose jeg legger oppi, kjenner jeg motivasjonen for å gå fordufte igjen. Hver gang jeg møter blikket til Anore (hunden), kjenner jeg dårlig samvittighet bygge seg opp inni meg. Det er en ond sirkel, og jeg sitter bom fast.

Mental motorstopp, og uten en mekaniker i sikte. Kanskje er jeg bare tom for bensin? Ikke vet jeg.

Jeg lurer på hva du har i bagasjen - Påkledning

Lurer du på hva man trenger å ha med i sekken, når man skal være på tur i 60 dager?
Slapp av, det gjorde jeg også.
Man lærer mens man lever, men også mens man går. Det er bare en litt tyngre måte å lære på...
Siden turstart har jeg sakte men sikkert bynt å klekke ut hva slags overdådigheter jeg har klart å pakke med meg, og hvor godt det skal kjennes å bli kvitt dem.
Nå på dag 10 i Umbukta fikk jeg endelig mulighet til å bli kvitt all denne dødvekta. Flere kilo dødvekt for å være helt ærlig... 

Så tenkte jeg skulle fortelle litt, om hvilke klær, utstyr og duppeditter som kom gjennom nåløyet og hvorfor.

Første kategori ut PÅKLEDNING

Yttertøy
💙 En superlett dunjakke fra Mountain Hardwear.

💙 Vind og vanntett gore-tex jakke fra Missing link.

💙 Vind og vanntett overtreksbukse fra Lowe Alpine

💙 Et par ullhansker fra Aclima

💙 Supertynne og lette gore-tex votter fra Haglöfs

💙 Foret lue fra Luefabrikken G-Anette

💙 Tynn buff fra Hekta på tur

💙 Buff i ull fra Devold

Innertøy

💛 En shorts av ukjent merke.
Det viste seg at min egen shorts ble for kort for lange fjellturer... så byttet den inn mot mamma sin her ;)

💛 Netting-ullundertøy fra Brynje, topp og bukse

💛 Turbukse fra Lundhags

💛 Ulltrøye fra Peak Performance

💛 Tynn fleece fra Stormberg

💛 Tynn fleecevest fra D.A.D Sporstwear 

💛  Ullbh fra Aclima og ulltruser fra Peak Performance

💛 diverse ullsokker og et par tjukke hjemstrikka lester.

Er veldig fornøyd med alt av klær jeg har med meg i sekken nå. Om du har spørsmål eller lurer på noe angående klær og påkledning , bare spør. Så skal jeg svare etter beste evne :)

- Mari 

Nordlandsruta

Nordlandruta strekker seg 650 km fra Harrvassdalen i sør, til Bjørnfjell helt nord i Nordland.  Nest siste stopp på ruten er mitt barndomshjem og paradis Katterat. Så da sier det seg  selv at dette er en tur og et prosjekt som ligger mitt hjerte nært.

I samarbeid med Polarsirkelen Friluftsråd skal jeg de neste måneder nyte, spasere, dokumentere og feriere meg gjennom vårt langstrakte fylke Nordland.

I alt 40 hytter skal besøkes. Elver skal krysses, fjell skal bestiges, stier skal vandres, utsikter skal nytes, nye bekjennskaper skal oppstå, ben skal bli slitne, føtter skal bli såre, og alt dette gleder jeg meg utrulig mye til...men jeg må også minne meg selv på det når...

Når det står på som verst i de siste klargjøringene.
Det skal pakkes og handles inn tørrmat for 8 uker. Dette skal så fordeles inn i etappe- og dagsrasjoner.  Turen vil bestå av til sammen 8 etapper, og enden av hver etappe er lagt nær vei slik at jeg kan plukke opp forsyninger som er lagt ut på forhånd.
I tilegg til mat kommer hygieneprodukter, gass til primus og diverse annet man trenger påfyll av underveis. Hvor mye man trenger av alt og hvor man blir å trenge mer, er regnet ut og nesten tegnet inn på kartet.
Man tar seg selv i å regne alt fra hvor mye dopapir man har behov for på 8 uker, til hvor mange km en dorull strekker på kartet. Det er rett og slett uendelig mange spørsmål man må finne svar på, som man aldri selv har lurt på før.
Heldigvis for meg har jeg hele familien og mange venner rundt meg her hjemme i Narvik, som stiller opp og hjelper til.
Dette er ikke noe enkeltmansforetak for å si det sånn.
Her er det onkler som måler opp avstander på kartet, ei mor som handler inn, far som leser seg gjennom utallige nettsider og bøker for å finne informasjon, søsken som oppmuntrer og støtter, gudforeldre som tilbyr utstyr og følge på veien. Og ikke minst skal flere være med på deler av turen med meg. Det kaller jeg å stille opp det! 
Men all denne planlegginga,  og pakkingen og slitet og maset kommer til å være verdt det.
For de neste to månedene er jobben min å gå på tur. Våkne på tur. Legge meg på tur og konstant være på tur. Det kaller jeg drømmejobb i skikkelig kontorlandskap det! 

Et oppgjør mot turregler

Det er i dag kun 5 dager igjen til 1 juli. fem dager igjen med gullongene i barnehagen. Fem dager til å få tatt avskjed med alle kjente og kjære her i Alta. Fem dager til å suge til seg alt av minner som jeg kan bære med meg i hjertet de neste månedene. Helst føler jeg for å bare snike meg avgårde i bilen, slippe unna alle avskjedene, slippe å vise hvor tungt jeg synes det å skal reise bort fra denne plassen og alle som jeg er blitt så uendelig glad i.  Reisefeberen koker over i kroppen, det kribler i alt av fingre og ben etter å få startet.

Men før jeg drar vil jeg gjøre en aldri så lite oppgjør mot dere i turpolitiet!

Regler er til for å brytes!

Vi mennesker lever og ånder tydeligvis etter regler. For er det noe jeg blir spurt om ofte, så er det akkurat dette med regler.
Hva har jeg lov til og hva har jeg ikke lov til å gjøre i løpet av turåret mitt.
Hvorfor alle på død og liv skal henge seg opp i akkurat dette forstår jeg meg ikke på, men svaret mitt er hvertfall klinkende klart uansett hvilke regler de spør om.

Det finnes ingen regler!
Absolutt ingen skal kunne komme å fortelle meg hva jeg kan eller ikke kan gjøre i løpet av mitt turår. For det er nettopp det det er, det er MITT turår.
Det er mitt store drømmeår, som jeg har planlagt, drømt om og gledet meg til lenge.
Kommentarer som "det er ikke skikkelig om du ikke kun sover i telt" , eller "er det juks om du drar hjem til jul" eller klassikeren "skal du jukse og handle maten din på rema 1000 eller skal du kun leve av naturen?" Ja de går inn det ene øret og ut det andre ;)

Det at jeg har tatt meg fri fra mitt vanlige liv, er ikke for å overleve av naturen. Jeg kommer i aller høyeste grad til å leve på helt normal mat, handlet på helt normale matbutikker.

Det at jeg har tatt meg et friår er ikke for å teste ut hvordan det er å bo i et telt i 12 måneder. Jeg har bodd i telt i alle slags årstider,  og er godt kjent med både fordelene og ulempene av teltlivet. Telt er en av mange bomuligheter man har på tur, men slettes ikke den eneste.
Det er flere åpne koier, hytter, turiststuer, hengekøye, gapahuker, under åpen himmel, venner , hoteller.
Hvordan jeg velger å overnatte  kommer til å henge sammen med hvor jeg er og hvorfor jeg er der.

Det å ha tatt seg et år fri for å være på tur betyr ikke at jeg kommer til å være på tur 365 dager i strekk. Det kommer til å bestå av flere lange turer og enda flere korte turer. Det kommer også til å bestå av pauser eller pusterom mellom slagene.
Dette er noe jeg vet jeg kommer til å sette ekstremt stor pris på etter lengre perioder på tur.
Første pause etter allerede planlagt, og det blir godt å ha denne gulleroten å se fram til når dagene blir tung på min første langtur.

Så var det dette med penger da, har jeg nok penger til et helt år?
Mest sannsynlig ikke. Regningene kommer fortsatt til å tikke inn på nettbanken, utgiftene kommer fortsatt til å være der og det sier seg selv at en gang kommer det til å bli tomt. Om dette skjer i løpet av året vet jeg ikke, men det er ikke verdens undergang om det skjer. Da får man heller bare ta seg litt jobb til pengene er inne på bank, før man fortsetter som før. Dette ser jeg på som en mulighet til å få prøvd seg på noe nytt. Kanskje finnes det en jobb der ute der jeg kan kombinere min drøm om friluftslivet i jobben? 

Uansett hva som kommer til å skje det neste året, så vet jeg en ting. Jeg gleder meg til å dele dette eventyret med dere alle! Å forhåpentlig blir du inspirert til å skape ditt egent eventyr, et eventyr det du selv kan bestemme hvilke regler du skal eller ikke skal følge ;)

Konkurranse! 😃

Hoppsann heisann!
Etter at jeg selv oppdaget gleden av camplivet med hengekøye i fjorsommer, har det blitt mange netter og late dager i denne herligheten av en oppfinnelse. Om du enda ikke har prøvd og blitt hekta, ja da har jeg en gladnyhet til deg!

I samarbeid med Hekta på tur, har jeg fått æren av å dele ut en hengekøye fra Ticket to the moon!
Denne superlette og freshe hengekøyen kommer i utalje fargekombinasjoner, tar veldig liten plass i sekken og er superenkel å henge opp!
Det er rett og slett en super hengekøye ;)

Så om du ønsker deg din egen hengekøye gjør følgende:

Kom med forslag til enten steder eller opplevelser jeg kan besøke i nordkalotten.
Har et helt år å fylle , så her er det bare å kjøre på :D
Kommenter her, på facebook eller på instagram , og husk og signer med fult navn :)

Lykke til!

Et enklere liv?

1. mai flyttet jeg ut fra tryggheten og komforten av leiligheten min. Esker på esker ble stuet vekk på loft, i garasjer og i kriker og kroker hos venner. Bilen ble også fylt til randen, av alt jeg så på som nødvendig for de to siste måndene her i Alta.
Klesvasken skulle bli tatt hos venner, dusjing i kompo med trening på spenst, alt var planlagt og tilrettelagt. De to siste måndene av arbeid,skulle jeg bare nyte livet i skogen. Helt ærlig så jeg for meg at det kom til å bli lekende lett. Det ble det ikke!

De to første nettene bodde jeg hos Susanne. Det var helg , jeg var sliten etter en lang uke med prolaps, flytting og utvasking. Dørstokkmilen var lang.
Så kom sparket jeg trengte, og jeg Susanne og Raymond pakket tursekkene våre å dro avsted.
Etter mange runder rundt Alta hadde jeg funnet den perfekte campsighten ved Garrajohkka. Det viste seg senere at dette også var en populær plass for Altas ungdom å kjøre cross...
Hater når det skjer 😜  

Ukene gikk fort. Det ble ferie hjemme i Narvik og Piteå,  hytteturer og avkoblinger eller "vaskedager" hos Susanne. Det har nå gått 6 uker siden jeg flyttet ut og jeg kan telle antall overnattinger i det fri på mine to hender...

Drømmen om det enkle liv i skogen er en illusjon. Å kombinere fulltidsjobb med denne illusjonen er å bite over mer enn man klarer å tygge.
Det var en smule naivt å tru at dette skulle bli to enkle måneder. For drømmen om det enkle liv ble fort om til drømmen om rene klær, hår som ikke lukter bål, et kjøleskap å legge mat i, et tak over hodet, en sofa å hvile kroppen på, en telefon som ikke konstant er tom for strøm. Å slippe å unnskylde seg for at man lukter bål på møter, å måtte dusje før man trener for så å måtte dusje igjen, å måtte komme tidlig på jobb fordi man skal kunne skifte uten innsynet til Altas spreke morrajoggere. Som utrulig nok er overalt!
Ja det er nok ingen byer som har en så aktiv og friluftsglad befolkning som Alta. Uansett hvor godt jeg har prøvd å gjemme meg selv, teltet eller hengekøya unna så er det noen der. På sykkel,  til fots, med båt, med hund, på firhjuling, på moped. Privatliv innen kommunegrensen til Alta, er rett og slett umulig uten tak og vegger. Som om mangel på privatliv ikke var utfordring nok , så kan jeg nevne i fleng:
Organisering av å ha klær, klær til arbeid, klær til trening og klær til tur, klær til en finer anledning , klær til alle salgs vær som våren tilbyr, lett tilgjengelig, tørr og ren har vist seg å være en utfordring. Å oppevare mat over tid uten kjølemuligheter, å ha tilgang til nok vann og rent vann, og finne overnattingsplasser der utstyr ikke måtte pakkes sammen når man drar på arbeid, å holde styr og orden i alt av utstyr, når man har "baser" i fire forskjellige hus, på jobb og i bilen.
Det enkle liv er ikke ikke i skogen eller ved evebredden . Der er det harde liv, man må arbeide for alt. Hente vann, fyre bål, hente ved, fiske fisk, holde varmen, ja alt. Det enkle liv er der hjemme. Det enkle liv er å kunne hente ost uten svettedråper fra et kjøleskap. Det enkle liv er å ikke ha reinhår på absolutt alt av klær. Det enkle liv er å legge seg på kvelden uten å bekymre seg for om alt er vått når du våkner. Det enkle liv er å ikke sovne til lyden av kvister som knekker og angsten om det står en elg over deg om du åpner øynene. Det enkle liv er å komme på jobb uten barnåler i håret, sot på fingrene og bållukt i håret. Alt jeg gleder meg til med turåret, er alt jeg hater akkurat nå. For på fjellet spiller ikke alt dette noe rolle. Man kan gå dagevis uten og dusje uten at noen løfter et øyenbryn. Man har ikke noe arbeid å rekke ned til på morgenen så man kan dra lagt avsted. Man har ingen møter man må stille opp i,  så man kan lukte så mye bål man bare vil. Det enkle liv venter der ute, det er bare ikke her i Alta.  

På ville vidder - fra dagdrøm til virkelighet

En rastløs sjel finner sjeldent roen. Når hverdagen blir forutsigbar og trygg, trigges drømmesenteret i hjernen min. Drømmer om nye utfordringer og uforutsigbare dager siger frem.  Der ligger de og tirrer nysgjerrigheten min, så kommer sommerfuglene og da er det for sent.

Slik startet også drømmen om På Ville Vidder. Som en liten dagdrøm om at turene ikke måtte ha en ende bare fordi det var søndag. En dagdrøm om at man ikke måtte takke nei til spontane muligheter, fordi man hadde en jobb man måtte på. Jo mer man drømte seg bort, jo klarere ble det. Dette var noe jeg virkelig hadde lyst til.


 

Når man er bedre på drømmer enn planlegging.

Ja det sier seg kanskje selv at det å planlegge et helt år, for en som har vansker med å planlegge en uke i forveien - det er slettes ikke enkelt. Mine kjente ordtak som ?det ordner seg alltids,?  og ?det blir aldri så ille at det ikke er godt for noe,? strekker rett og slett ikke til. Heldigvis har Susanne vært med på laget frem til nå, og hun er både organisert og kan dette med planlegging. Det hjelper også godt på at familie og venner stiller kritiske spørsmål og kommer med ideer. For det er stadig noe man ikke har tenkt på, eller har tatt hensyn til.

Veien blir til mens man går. Prosjektet har siden starten vært i stadig endring. Fra hva vi ønsket å oppleve, hva vi ønsket å se og nå siste endring. Hvem blir med? Som dere har sikker har fått med dere, har Susanne nå tatt valget om å trekke seg fra prosjektet. Dette kom ikke som noe lyn fra klar himmel, og jeg har alltid vært klar på hva jeg ville om dette ble realiteten. Er jeg forberett på et år alene på tur, er det trygt, og er det noe jeg egentlig ønsker?

På Ville Vidder startet som en dagdrøm om å finne en hytte i indre Finnmark. Et liv der man kunne kombinere friluftsliv og arbeidsliv i større grad enn hverdagen i Alta. Etter hvert som Susanne ble med på laget, gikk planen fra hytte til selvbygd gamme. Så ble drømmen om hele Nordkalotten til og På ville vidder ble en realitet. Vi ønsket begge å se mer av hva Nordkalotten hadde å tilby. I starten var planen å bruke et halvt år på turen. Dette var på grunn av kostnader, og fordi 6 måneder var god nok tid til hva vi ønsket å oppleve. Det viste seg derimot vanskelig å få permisjon fra jobb i mindre enn et år, og vi utvidet derfor planen med 6 nye måneder. Når planen nå var finpusset, begynte arbeidet med å finne samarbeidspartnere. Man trenger mye forskjellig utstyr for et helt år på tur, og valget falt på Hekta På Tur. En nettbutikk som hadde alt vi kunne drømme om av turutstyr og enda litt mer.  Vi gikk også inn i samarbeid med en lokal luedesigner, luefabrikken G-Anette. Dog selv med gode sponsorer med på laget er det ekstremt kostbart å forlate arbeidslivet og leve ut friluftsdrømmen. Turutstyr er dyrt, å dra på tur er dyrt og selv uten leilighet og hverdagslige utgifter er det fortsatt mange regninger som skal betales i løpet av et helt år. Mye penger skulle spares og mange penger gikk rett ut igjen på turutstyr. Desto mer vi var på tur i løpet av planleggingsåret, desto lengre ble listen med utstyr vi trengte. Vi har fire årstider her i nord, og hver årstid krever forskjellig utstyr. Og skal man leve et liv i det fri, ja da trenger man overraskende mye.


 

Året har gått ufattelig fort, og i skrivende stund er kun fire korte uker til startskuddet går av. Ved startstreken skal jeg stå klar, alene. For uansett hvor mye og nøye man planlegger, så går det ikke alltid etter planen. Men veien blir til mens man går, og jeg er klar. Klar for vidder så langt øyet kan se, klar for late hviledager med hemmelige høyfjellsvann, klar for at kroppen skal være så sliten som den aldri før har vært, klar for å nyte solnedganger fra øde fjelltopper og klar for en mestringsfølelse folk flest kun drømmer om. Jeg er klar for eventyr! 


 

EN MÅNED IGJEN!

Dagens dato sier 1.juni 2016, og det er akkurat en måned igjen til

livet "På Ville Vidder" starter!

Turåret, friåret, finne seg selv-året, livets hittil største utfordring! Det siste årets planlegging, drømmer og arbeid er i ferd med å settes ut i live!

Jo nærmere man kommer starttidspunktet, jo mer saker og ting innser man at man ikke har kontroll på! Stresset setter seg i nakkemusklene, og magen bobler over av sommerfugler og forventninger. Jobb, avtaler, økonomi, jordisk gods, fysisk form og helse - det er så lite som skal til for å tippe eller sette skår i planene.

Det siste halvåret har nervene vært i høyspenn, både hos meg og hos Mari. Utstyrssjekk, testing, innkjøp, pengesparing, søknader, papirarbeid, trening, turer, utenetter og ikke minst to jobber på oss begge! Tiden har flydd av gårde siden årsskiftet, og vi har rett og slett måttet omprioritere litt for å få tiden til å strekke til. Dessverre så måtte da #nattinaturen-prosjektet vårt vike til fordel for jobb og forberedelser til "På Ville Vidder." Det er med vemod, og faktisk sorg, at jeg måtte bite i det sure eplet som angikk vårt mål om en natt i naturen en gang i uka i ett år. De som kjenner meg godt vet at dette var noe jeg brant for og som jeg så gjerne ville gjennomføre, de vet at skuffelsen som nå sitter i meg er stor.

Men.... *liten trommevirvel...* Vi gjennomførte 28 av 52 netter ute! Det er halve året det! Jeg er stolt over at vi kom så langt, og jeg er enda mer stolt over at vi klarte det på den mørkeste og kaldeste tiden av året. Fra august og til midten av februar sov jeg og Mari ute i telt, koier, lavvo og ikke minst under åpen himmel en gang i uka! Uansett vær, uansett vind og uansett temperatur, og nå er vi så mange erfaringer og opplevelser rikere! Vi har jo selvfølgelig sovet ute og vært på tur flere ganger siden februar, men selve fokuset og arbeidet med å gjennomføre en natt i uka har vi gått bort fra.

                                 
#nattinaturen 28/52 - Å pilke fra soveposen i teltet mens mårraskaffen er på kok... 

 

Gjennom vinterhalvåret så har også fokuset på egen helse og fysisk form vært prioritert. Vi har gått i oss selv, tatt tak i det som må fikses opp i før eventyret, og vi har lagt planer for hvordan vi skal gjennomføre hver våre medisinske oppfølgninger underveis. Jeg må helt ærlig si at for min egen del så har oppladningen de siste månedene gått så som så. Jeg er absolutt ikke fornøyd med tingenes tilstand, og jeg har til nå gjort hva jeg har kunnet for å forbedre og reparere.

Men jeg må dessverre rett og slett avbryte eventyret før det kommer ordentlig i gang. Det er nå en gang slik at helsa alltid kommer først, og det har dessverre dukket opp noen helsemessige problemer som jeg må rette opp i før jeg kan sette ut på et slikt stort eventyr som vi har planlagt det siste året. 

Det er forferdelig trist, og jeg er så lei meg for at jeg ikke kan kaste meg ut i det som til nå har vært den store drømmen. Jeg lengter etter frihet og kontroll over egne dager, jeg drømmer om endeløse vidder og fjellvann, fjelltopper, naturopplevelser og vær jeg ikke kan gjøre noe med! Å bare være ute på tur uten klokke og kalender, å leve livet i øyeblikket som er akkurat nå - uten å måtte bry meg om hverdagslivets A4-format! Det er min drøm med stor D.

Å bare smake på Drømmen gjør meg lykkelig, så jeg kan ikke engang forestille meg hvor stor lykken kunne ha vært ute på tur. Selv når det blir dag 144 av 352, og det er blitt svarteste og kaldeste november, og det eneste som sikkert får oss i gang med dagen er ønsket om en nydusjet kropp i rene klær foran en varm peis... Jeg var så klar for den utfordringa, og nå er jeg så skuffet og frustrert over at Drømmen er knust. Selvfølgelig kan man jo alltids prøve igjen en annen gang når helsa tilsier det, men det var akkurat denne turen, akkurat NÅ, sammen med Mari, eventyrer og turpartner nr. 1, som var Drømmen.

Mari blir selvfølgelig, som den påståelige turjenta hun er, å fortsette å følge drømmen, ikke strømmen! Hun kommer til å bruke våre lagte planer om Nordkalotten, men hun har også et par andre spennende ting på gang! Det er ikke min oppgave å avsløre dette, så dere får bare vente i spenning og se hva hun selv forteller og hvor hun dukker opp utover det neste året! ;)

Forståelig nok så kommer jeg til å trekke meg ut av "På Ville Vidder" på sosiale medier, men jeg kan allikevel garantere at dere får se meg ute på tur! Og jeg kommer definitivt til å joine Mari på tur hver eneste gang jeg har anledning det neste året! Selv om det bare blir en fattig trøst her jeg sitter igjen mens hun drar av sted på sitt livs største utfordring!

 

Slenger med en liten takk til alle som har oppmuntret meg, som har kommet med tips og råd, som har delt erfaringer og ikke minst hatt trua - Tusen takk!

I tillegg, en ekstra stor takk til vår sponsor "Hekta på Tur!" (http://hektapatur.no)

Jeg er stolt over å ha hatt dere i ryggen hva gjelder utstyr og bekledning, og takket være vårt samarbeid har økt komfort og turglede gjort meg

enda mer HEKTA PÅ TUR! <3




 

- Susanne - 

Natt 9 - Gargialia

På veien opp til Beskades, har vi flere ganger lagt merke til en Gapahauk rett ved sommerveien. Natt 9 bestemte vi oss for å teste den ut. Det er uvisst for oss hvem som har bygd denne, eller hvem som evnt. eier den. Dog sjangset vi på at det gikk helt greit at vi lånte den en natt.

Som vanlig var det langt på kveld før vi begge var ferdig på jobb og klar for tur. Da jeg var ferdig tidligst, dro jeg opp i forveien og rigget opp for kvelden.
Etter skumringen hadde kommet og gått, og mørket for lengst hadde lagt seg over skogen. Så jeg billys i det fjerne. Ikke lenge etter hoppet en lykkelig Susanne ut av bilen. Det skal ikke mer til enn et ferdig opptent bål, for å få frem smilet hos henne. Det var heller ingen demper på stemninga , at en flaske rødvin lå å klargjorde seg ved bålkanten ; ) 

På en seng av det mykeste reinskinn, og med et bål som varmet kinnene forsvant vi begge inn i drømmeland.   Det er noe helt egent å sovne rundt et bål. Den deilige varmen som forsiktig stryker deg på kinnet. Den herlige knitringen som visker deg i øret, og de hypnotiske flammene som danser i mørket og fører tankene langt vekk fra dagens bekymringer og stress.   

For en gangs skyld var det Susanne sin tur å begynne på jobb først. Hun tok en enkel sammenpakning ( alt i jervenduken)  og forlot campen tidlig neste morgen. Igjen var jeg alene i skogen.
Sommerveien over beskades er godt brukt. Til morgenkaffen kunne jeg nyte synet av flere hundespann, som lett sprang oppover bakkene og forbi meg.
Noen ganger er det utrulig godt å sitte sånn, helt alene, men samtidig ikke alene i det hele tatt. Bålet er  balsam for sjelen, og hadde det ikke vært for arbeidet som ventet nede i Alta. Hadde jeg nok sotte der enda... ;)

Takk for en fin tur, og til de det måtte vedrøre.
Takk for lånet av gapahauken :)
- Mari 

Nallovarre - #nattinaturen 8/52


Ukas turmål - Nallovarre.

Lørdagskveld i slutten av september, og sekken er igjen på ryggen! Det er skumring og duskregn i lufta, men smilet og latteren sitter løst når vi kjører innover grusveien i Eibydalen. Vi har sett for oss en natt på Nallovarre-hytta, ei åpen hytte eid av Eiby ungdomslag. VI har fått forespeilet at hytta ligger idyllisk til ved et vann omtrent en times gange fra veien. Susanne har akkurat investert i ny turbil, og har bestemt at firhjulstrekkeren skal få teste seg innover skogen, så her kjøres det så langt innover veien som mulig før vi parkerer, noe som nok kortet turen vår betraktelig. Sekken hives på ryggen, samtidig som "turcideren" fiskes fram og sprettes. Er det helg og er det tur, så er det lov å kose seg litt! 

Vi vandrer oppover etter en liten sti, og undrer oss høyt over hvorfor vi ikke har hørt om denne hytta før. Det er sjelden stille i skogen når Mari og jeg vandrer avsted, selv om vi sees flere gang i uka, så er det mange oppdateringer og historier som skal deles. Etter det som føles som bare ti minutts vandring så dukker faktisk hytta opp i en lysning utenfor furuskogen! Selv i mørket med kun hodelykter, så kan vi se at dette er et skikkelig idyllisk sted. Høflige turjenter som vi er, så banker vi på døra for å høre om noen er hjemme, før vi i vill nysgjerrighet braser inn i hytta. Til vår overraskelse så er hytta  ledig, men vi oppdager fort plakaten satt opp av Eiby Ungdomslag om at man skal ringe og høre om lån av hytta før man tar den i bruk. Jeg hiver meg over telefonen for å sjekke status på hytta, og ei hyggelig dame i andre enden sier at vi bare skal overnatte, fyre i ovnen og kose oss! Mari er ikke sen om å komme seg inn med saker og ting, og velger kanskje litt for fort nederkøya i køyesenga... Jeg hiver ut soveposen i øverkøya, og på vei ned igjen oppdager jeg at Mari sin seng rett og slett er full av musebæsj. Men valgt er valgt, og hun reier opp og ber nok en stille bønn om å få sove alene i natt. 

Vi henter ved, får fyr i ovnen og sjekker alle skuffer og skap for utstyr og muligheter.Her er det fiskestenger og gasskomfyr, koselig sofakrok og hyttebok. Akkurat i det vi er på tur å hoppe ut av våre fuktige ytterklær, så hører vi stemmer på tunet... Opp med døra og på med hodelykta for å sjekke hva som skjer! Stemmene har rukket å komme nærmere og idet jeg smeller opp døra står ikke mindre enn fem unggutter på trappa. Det er alltid hyggelig med besøk, selv om de har hvert sitt våpen over skuldra, og vi slår av en liten prat om hytta, Alta, jakt og fiske. Det er elever ved Øytun Folkehøgskole i Alta som er på rypejakt, og de har slått leir lengre nede, men er bare ute og sjekker opp hytta og mulighetene for å overnatte der etterhvert. Guttene rusler videre, og vi setter i gang med kveldens høydepunkt - biff med godt tilbehør! Det begynner å lukte fantastisk inne i hytta, og da hører vi igjen stemmer på tunet. Døra til hytta går opp, og på trappa står det et smilende kjærestepar. De blir raskt skuffet over at hytta er opptatt, og er kjappe med å komme seg videre på tur ettersom det er blitt et stykke utpå kvelden. Vi får middagen ferdig, og sammen med en turkopp eller to med rødvin så ender vi opp både styggmette og latterfulle. 


Biffaften i Nallovarre-hytta - maten er aldri så god som når man er på tur!

En av høydepunktene når man er på hyttetur, er høytlesning fra hytteboka. Vi koser oss med andre gjesters turer og opplevelser her oppe, og kvelden blir til natt. Soveposen roper høyt, og vi slokker alle stearinlys og kryper til sengs. Mari sovner omtrent før hun får hodet på puta, mens jeg ligger og hører på regnet på ruta og vinden i trærne... og musene i veggen! Straks det ble stille i hytta, så begynte de å springe inne i veggen. Det klores, skrapes, springes og pipes, og det rett ved siden av øret mitt! Jeg ligger og smådupper nervøst og bare venter på små museføtter over soveposen, mens Mari sover som en stein. Det blir morgen og lyst ute, og jeg tror ikke jeg har sovet mer enn en halvtime tilsammen. Det høres brått et stort hyl, og Mari og soveposen hopper og spretter bortover hyttegulvet! For et syn, selv for en som ikke ser så særlig uten linser på! "Susanne! Det er mus her! Herregud! Tror du de er i soveposen min?!" Innimellom latterhikstene mine får jeg poengtert til henne at musene ikke er inne i hytta, de er i hytteveggen. Mari lar seg berolige, og jeg forteller at jeg har logget hele natta og telt mus uten å få sove. 

Det er bare å stå opp og fyre i ovnen og steke egg og bacon! Overnatting nr. 8, og rutinene er godt innebygd allerede. Det er mitt ansvar å fikse frokost når vi er på tur, og det tas alvorlig også denne morgenen. Mens eggene står og godgjør seg på svak varme, er vi ute og ser over området. Det er virkelig så koselig og vakkert som det så ut som i mørket i går kveld! 


Nallovarre-hytta - et av de få husene som ikke ble brent under andre verdenskrig.


Nybygget gapahuk og bålplass.

Vi rydder opp i hytta, og går ut for å tenne bål og drikke bålkaffe. Mari vil teste fiskelykken og tar med seg stanga og springer rundt vannet etter vakene. Ingen fisk å få, men likevel ingen sure miner. Igjen høres stemmer i det fjerne, og ut av skogen kommer en familie på sykkel! Vi slår av en prat foran bålet, og det ramler inn flere familier fra alle kanter. Det er tydelig, både av hytteboka og av vår erfaring, at Nallovarre er et populært søndagsturmål! Men det er jo aldeles ikke så rart! Kort gåtur etter en fin sti, fine fasiliteter og naturen smiler til deg alle veier du ser! 

For en gangs skyld er det Mari som er "mannen" i vårt (tur-)forhold! ;) 

Vi spiser opp våre rester, sager opp mer ved, rydder og koster og gjør hytta klar for flere gjester, før vi takker for oss. Turen nedover til bilen går kjapt, og allerede før vi er nede er det bestemt at hit må vi dra tilbake til vinteren! Dette er virkelig en skjult perle like i nærområdet! 

Takk til Eiby Ungdomslag for lånet av hytta og for jobben dere gjør der oppe! Vi kommer igjen! :)

- Susanne - 

Varme råd for kalde vinterturer

Vintercamping kan for mange virke som ekstremsport. Man ser kanskje for seg blåfrostne tær, iskalde soveposer og lange kalde netter uten søvn. Den myten vil vi gjerne sette en stopper for med en gang!
Det å bo i telt på vinteren har sin helt egen sjarm og ulemper og goder på samme måte som de andre årstidene.
Om du enda ikke har satt opp telt en stjerneklar polarnatt,  mens frostrøyken siver ut av munnviken og nordlyset danser over deg, ja da er det virkelig på tide!

❄ Varme, tørre klær.
Kle deg etter turen og aktivitetsnivå. Skal du gå langt før du setter opp camp, så kle deg der etter. Det viktigste er å kle deg om etter som aktivitetsnivået skifter. Ha gjerne en god og varm dunjakke lett tilgjengelig, den kan du ta på i pauser eller når du setter opp camp.
Har du gått deg svett er det viktig å skifte til tørre klær, gjør dette med engang campen er satt opp. Å glem ikke å skift sokker, det er på bena mange blir først svett og først kald.
Sist men ikke minst ULL,  det blir ikke tull med ULL. To lag ull og skallbekledning ytterst.

❄ Et vanlig turtelt beskytter deg for vind og vær,  men kulden er stort sett den samme. Men med en gassbrenner, eller multifuel kan man straks kose seg i badstuetemraturer. Da gass og kulde ikke går overens, anbefales det å bruke multifuel med for eksempel bensin på kalde dager.

Dog kan man strekke seg lang om det avhenger av det. Legg gassboksen under klærne og inntil kroppen , og vent med å fyre opp til gassboksen har samme temperatur som deg selv.  Rist gassboksen godt før bruk.

❄ Neste steg, og min personlige favoritt er et godt måltid. Med en god porsjon varm og deilig kvelds i magen, sover man bedre og holder varmen bedre.
Man kan lage det aller meste på et turkjøkken, så personlig holder jeg meg unna Dry teck så langt det er mulig. 
For å gjøre det lettere for deg selv, kan du forberede mest mulig hjemme. Stek det som kan stekes, kutt opp det som kan kuttes, og vakumpakk eller legg i bokser og poser som tåler litt.  Hva med litt fredagstaco i teltet eller biff med fløtegratinerte poteter?
Som sakt, kun fantasien setter begrensningene på dette punktet.

❄ Etter et bedre måltid er fortært, gjerne med litt godt i koppen, begynner kroppen å bli klar for soveposen. Å da kommer tipset, som de fleste gruer seg til. Man må ut å gjøre et siste ærend.
Jeg kan ikke poengtere hvor viktig det er å ta seg en siste tur ut, før man legger seg i soveposen. Ikke bare er det helt forjævlig å våkne i 20 minus, midt på natten for å måtte gjøre det. Men man holder varmen bedre om man tømmer blæren før leggetid.
For oss jenter har det nå kommet en tisstut på markedet, så vi også kan gjøre det både stående og i en flaske inne i teltet. Men husk det viktigste er ikke hvordan du gjør det, men at du alltid gjør det.
Gjør det til en god vane at det er det siste du gjør før du hopper i soveposen på hver tur.

❄ Så er alt unnagjort å du kan endelig krype ned i soveposen. Her er det mange faktorer som kan spille inn  for å gjøre natten så behagelig som mulig. Vi kan dele det inn i tre faktorer, underlag , ytre lag og bonus.

Underlag: Mye av kulden kommer under i fra, det er derfor viktig å beskytte seg med et eller flere gode underlag.
💙 Bjørkeris,  granbar under teltet.
💙Reinskinn eller annet skinn
💙 Vanlig underlag
💙 oppblåsbar underlag , enten med dun eller syntet.
Personlig bruker jeg en kombinasjon av disse, alt etter vær, type tur og hvor man er.

Ytre lag:
💙 Ull innerst. Jeg sover alltid med ullundertøy, ullsokker, ullbuff og ull eller skinnlue på hodet. Så har jeg ullbuksen lett tilgjengelig nederst i posen (gir også ekstra varme til føttene), og ullgenseren lett tilgjengelig som hodepute.
💙 Inne i posen bruker jeg alltid et posetrekk/lakenpose, det gir både ekstra varme og sørger for lengre levetid på posen.
💙 Jeg velger pose etter kuldegrader, og når det er ekstra kaldt forsterker jeg vinterposen. Da tar jeg enten en sommerpose inni vinterposen, en jervenduk utfor posen eller en kombinasjon av begge.

Bonus:
💙 Varmeflaske. Supert som ekstra varme om natten, og da har du drikkeklart vann til morgenen.
💙 Dunsokker. Om du lett blir kaldt på bena kan et par dunsokker anbefales.
💙  Heating pads. Kan legges inne i sokkene, og hjelper til å holde å holde varmen gjennom natten.

Varme ønsker om en god vintertur!

- Mari 

Øvre Anarjohkka Del 2

Den åpne koia var akkurat passe stor for meg og Susanne. Det var tre senger, en langs hver vegg innerst i hytten. I midten av den lafta veggen var et lite vindu, som ingen av oss ville sove under. Da jeg var kjappest den her gangen ble sengen til høyre min, den som tilfeldigvis rommet hele to madrasser og derav ekstra god komfort... Susanne fikk sengen til venstre, tvers over fra kjøkkenbenken.  I det siste hjørnet var det en vedovn, som ble flittig brukt gjennom hele helgen.
Etter en bedre middag bestående av biff, fløtegratinerte poteter, saus og grønnsaker, krøp vi lykkelige og stappmette ned i hver vår pose og forsvant inn i drømmeland.

Dag to i Anarjohkka , og regnet har tatt en pause. Utenfor den lille koien blir vi møtt av et nydelig høstvær på det lille tunet. Det var langt vakrere enn vi kunne sett for oss i gårdagens uvær og mørke.
Tunet med to koier, en vedbod og et utedo ligger godt gjemt i skogens vakreste høstfarger.  Nedfor tunet renner Anarjohkka rolig forbi, med forfriskende iskaldt vann. Det er behagelig stille og ensomt her, kun elvens klukk og fuglenes kvitter kan høres i det fjerne. Også oss da, vi kan nok høres på lang vei. Det er både vell og bra i følge Susanne, for da holder bjørnene seg unna.

Etter omgivelsene har sunket inn, tar Susanne husmorsforklet på seg og mekker opp frokost. Det har nemlig blitt tradisjon på turene våre at Susanne har ansvaret for frokosten. En ansvar hun tar svært alvorlig. Her i gården er det ikke noe real turmat eller havregryn som blir servert. Nei her går det stort sett i egg, bacon , stekte tomater og brød.  Skikkelig turmat!
Etter en heftig frokost, tømmer vi sekkene for unødvendigheter og setter ut på tur. Til våre store skuffelse var rødvinen glemt i bilen, så vi tar like godt turen dit.
Hele turen tilbake til bilen, går øynene i spinn over den vakre naturen vi befinner oss i. Skogen er dekt av et lysegrønt moselag og trærne er mange, store og eldgamle. Fantastiske klatretrær spør du meg :)

Tiden flyr i godt lag, og plutselig er mørket og regnet igjen over oss. Ingenting slår å sitte med en god venninne,  et glass (les turkopp) rødvin, gode historier fra hyttebøker og regn som plasker ned utenfor. Yatzy har vi også med oss, og det går unna så terningene nesten flyr veggimellom. Men bare nesten.

Tiden i Anarjohkka går fra oss så alt for fort, og det er liten tvil om at hit skal vi tilbake. Hytteboken rommet historier som gir oss både inspirasjon og eventyrlyst, noe vi håper vi også legger igjen etter oss. Når vi omsider  må pakke sekkene og forlate dette lille paradis.

Tusen takk for turen, og til FEFO for hyttelån :)

- Mari

Natt 7 - Øvre Anarjohkka Del 1

Endelig hadde jentene frihelg samtidig, og muligheten for en lengre tur med flere overnattinger sto fremfor oss! Så kom spørsmålet, hvor skal vi dra?
Finnmark er et fantastisk fylke for oss turentusiaster, og det ligger et hav av muligheter her. I motsetning til resten av landet er det FEFO ( Finnmarks eiendommen) som forvalter finnmarks utmark. De disponerer bla. flere åpne koier, som  står plassert rundt i fylket og bare venter på besøk. En av disse koiene er Andreas Nilsen hyttene som ligger på norsk side av elva som skiller Norge og Finland og ved grensen til Øvre Anarjohkka nationalpark.

I Finnmark betegnes strekninger på under tre timer for en svipptur, så vi lastet opp i bilen og tok oss like så godt en svipptur til favorittbygda Karasjok. En liten og trivelig bygd med mye og tilby, blant annet en liten sportsbutikk som vi stakk innom. Her kunne den lokale betjeningen fortelle oss alt vi ønsket å vite om Anarjohkka og Andreas Nilsen hyttene, og vi fikk hamstret opp på nye kart og litt nytt utstyr i samme slengen. Win win-situasjon ;)
Videre fra Karasjok krysset vi over til Finland, hvor vi fylte sekkene med både deilig mat og noe godt til ;)
Sekkene var nå fylt med mat og drikke for vell en uke, og vi tok igjen turen over grensen før vi svingte av veien og inn i Helligskogen.

Turen inn til Anarjohkka fra Helligskogen, var en god del lengre enn hva jeg hadde sett for meg. (Ikke en svipptur) Men etter mange timer på grusvei, kom vi endelig frem til startpunktet. Nå var det selvfølgelig både blitt mørkt og begynt å regne, men det satte ingen demper på humøret.
Vi pakket oss ut av bilen, hengte kart og GPS rundt halsen og tok kursen innover mot nationalparken.
Etter noen drøye kilometer i høljeregn, tok vi av fra stien og famlet oss frem i mørket. Endelig så vi gjenskinn fra hodelyktene i vinduene, og vi skjønte at vi var trykt fremme.
Dog til våre store skuffelse var døren låst med en stor hengelås. Det går jo ikke ann, utbrøt Susanne. Vi begynte febrilsk å lete rundt etter en nøkkel. For selv om teltet var med, så fristet det svært lite, når muligheten for å tørke seg selv og klærne fremfor en vedovn var så nær. Heldigvis varte ikke skuffelsen lenge, for etter kort stund oppdaget vi den andre koien lengre ned på tunet. Dog i ekte nordnorsk pissmørke og høljeregn var den vanskelig å oppdage, selv med superled på hodet.
Heldigvis for oss var denne koien åpen og vi kom oss inn under tak, fikk vrengt av oss alt det våte og fyrt i peisen.

TURJENTER

I lengre tid har jeg vært aktiv på Instagram, og Helsport og deres kåringer av "turjenter" der har fanget min interesse. Gleden var stor da de bestemte seg for å lage en turblogg for turjenter, et konsept og et fellesskap der vi turjenter kan inspirere, dele erfaringer og snakke sammen. Her finner jeg mye inspirasjon og turglede - og bloggen blir jevnlig besøkt! 

Sjekk ut http://www.turjenter.no/ og https://www.instagram.com/turjenter.no/ om du også er ivrig turjente, eller bare er nysgjerring på hva som driver oss ut i naturen på alle måter og tidspunkter! 

I desember 2015 introduserte Turjenter.no årets julekalender, med en konkurranse og en premie fra Helsport hver dag! Jeg deltok et par ganger i konkurransene, men fant aldri mitt navn som vinner. Lange arbeidsdager på Lampehuset og fullt trøkk på Amfi Alta gjorde en stakkars turjente litt sliten, og juleukas #nattinaturen ble utsatt til selveste julekvelden. Det ble endelig juleferie, og tidlig julemorgen sneik jeg meg ut av huset for å sette opp teltet mitt i mamma sin hage. Tur er tur, og overnatting i hagen midt i beste familietiden er så absolutt lovlig. ;) Jeg plagdes en del med å sette opp teltet på grunn av lite snø og tele i bakken, men jeg rakk akkurat inn igjen for å den årlige "Tre nøtter til Askepott." Ettersom man har sett denne fantastiske filmen et par ganger, så ble det til at jeg sjekket Instagram og havnet over luke 24 i Turjenter.no sin julekalender.

"I dag kan du vinne en VALGFRI gave fra Helsport! Så sjekk nettsiden deres, og finn det som står aller øverst på ønskelisten din?"

Ettersom et vintertelt har stått øverst på ønskelista mi lenge, så ble det kjapt til at jeg lagde et ønske om Helsport sitt Patagonia-telt, og sendte inn. Ønsket mitt ble tydeligvis sett av andre, for ikke lenge etter ble navnet mitt nevnt på Instagram og jeg måtte inn og sjekke...

Bare det å lese Mari sine ord om meg gjorde meg tårevåt, og jeg innså nok en gang hvor utrolig heldig jeg er som har verdens beste venninne og turkompis i henne! <3 

Turjenter.no drøyde over juledagene med å kåre en vinner av luke 24, og jeg rakk egentlig å glemme hele konkurransen. Rundt middagstider 2.juledag begynte telefonen derimot å gløde. Notifikasjon på notifikasjon, både på Facebook og Instagram, dukket opp, og jeg torte ikke puste før jeg fikk åpnet bloggen og lest det med egne øyne...

Mari ble plukket ut som vinner av julekalenderen, noe som dermed betydde at jeg var den LYKKELIGE EIER AV ET PATAGONIA-TELT!!! Tårene sprutet og gledeshylet kunne nok høres omtrent fra Nordreisa til Narvik! For en lykke! For et rush! For et sprengeferdig hjerte! Jeg heiv meg over telefonen og ringte Mari, og takketalen kom som snufs, snørr og gledesrop! 

Utpå nyåret kom endelig sms'en med sporingsnummeret til pakken, og jeg har gått som en verpesyk høne og ventet på å få "kyllingen" hjem. I forrige uke kom endelig teltet og jeg sprang på Posten for å endelig få det i mine hender. Jeg hadde mest lyst til å slå det opp med en gang, men det hadde kanskje ikke tatt seg helt fornuftig ut ovenfor kundene på Lampehuset, om jeg sto midt i butikken og satte opp et telt. Men så snart jeg kom meg innafor døra hjemme, så måtte teltet ut av eska og kikkes og snues og leses og luktes og klemmes på! Litt flytting av møbler, og vips så sto det altså et flunkende nytt telt fra Helsport på stuegolvet mitt! 







Det ble nesten som julaften helt på nytt igjen, og jeg kunne allerede kjenne gleden over å ha et helt eget vintertelt til de dagene med ikke fullt så fint Finnmarksvær. Teltet ble omhyggelig pakket ned igjen, og lagt klart til #nattinaturen 24/52 noen dager senere. Innvielse av nyteltet skal etter planen foregå på ekte "På Ville Vidder-vis," med god middag og spretting av champagne til ære for verdens beste Mari! <3

2015 ble altså det året hvor Mari kom inn i mitt liv og mitt hjerte, og vi har hatt mange fantastiske turer og opplevelser sammen! 

 

A good friend knows all your best stories

A best friend has lived them with you 

 

Tusen takk Mari! <3



Storvannet - #nattinaturen 6/52



Høsten er kommet til Alta, men uten regn! Vi bestemte tidlig denne uka at overnattinga i dag skulle foregå under åpen himmel, og vi drar avsted mot Storvannet på Kvenvikmoen. Vannet er lett tilgjengelig for oss som fremdeles går med en tursko og en crocs, men vi er allikevel helt uforstyrret i høstmørket. Kanskje ikke så rart, siden vi er på tur midt i uka og det er arbeidsdag dagen etter. Med høsten kommer også mørket snikende, og det er begynt å bli en tradisjon for oss at vi ikke kommer oss på tur før det er blitt mørkt. Så vi snubler oss fram og finner en bålplass, hvor vi kjapt fyrer opp for å få litt lys og se oss litt rundt i området. 

Vi har begynt å søke inspirasjon på nettet til våre turer og vårt store eventyr "På Ville Vidder," og i dag er det bestemt at vi skal følge vår nye inspirasjonskilde på Instagram, nemlig Bjørn Tore Moen, ambassadør for både Helsport og Devold (https://www.instagram.com/btmoen/).

Han har tidligere vært på tur og laget primuspizza fra bunn av, og vi lot oss glatt forføre av nydelige bilder han har postet. Så ut av sekken trylles det fram diverse små bokser med både hjemmelaget pizzadeig, grønnsaker, skinke, bacon og ost! Her skal det kokkeleres, og vi fyrer i gang hver vår primus for å steke hver sin pizza! Når man er ofte på tur, så mister bålpølsene litt sjarmen. Primuspizza var såre enkelt å lage, og vanvittig godt! 



Mette og gode ruller vi ut både soveposer og jervenduker, og legger oss godt til rette med ansiktet mot himmelen for å nyte sesongens første glimt av nordlys. Med et lite vinddrag i lufta, så holdt myggen seg også borte, så her var det bare å sovne inn til en himmel dekket av stjerner og grønne flammer! 

Vekkerklokka ringer dessverre grytidlig, men når det første man ser når man åpner øynene er solstråler mellom furutrærne, så er det ikke vanskelig å komme seg ut av posen. Her er det bare å få på seg sko og crocs for å vurdere om temperaturen i vannet frister nok til at man tar et morgenbad. Mari lar seg ikke friste i det hele tatt, hun holder seg ved bålet og passer på at morgenkaffen blir svart nok til at vi klarer nok en arbeidsdag. Etter nøye vurdering av både temperatur og steder for å komme seg opp av vannet med en skadet fot, så ender det med at jeg hinker litt slukøret tilbake til bålet for å få meg en stor kopp kaffe som kurerer gruffen. 

Vi nyter sola og den fantastiske høstmorgenen så lenge vi kan, før vi bærer utstyr tilbake til bilen og kommer oss avsted på jobb. Begge er vi enige om at "Tur er tur!," og det er et godt slagord vi skal ta med oss videre!


Takk for turen! - Susanne -

Godt nytt friluftsår!

2015 ble året da turjenta fra Troms og turjenta fra Nordland fant turlykken sammen i Finnmark.
Susanne og meg selv har flere felles venner i Alta, noe som førte til at vi havnet på samme kajakkurs en vakker sommerdag i 2014. Senere samme høst ble vi kollegaer, og fant fort tonen .
En iskald lørdag i januar dro vi sammen med flere andre på en ski og isfisketur, men det var ikke før bilturen hjem jeg skjønte at jeg hadde truffet blinken med Susanne.
Da vi krøp inn mellom alt turutstyret i Susannes forfrosne lille Golf, kom spørsmålet. "Har du hørt om Rolffa eller?" Å til de (noen ganger) legendariske storfene til Rolffa, joiket vi oss hjem til Alta. Det er til de samme tonene vi gang på gang joiker oss avgårde på tur i Finnmark den dag i dag.

Håper dere alle får et strålende friluftsår 2016.

- Mari



Natt 5 - Joatka

Høsten og mørket har meldt sin ankomst i Finnmark , og de fleste av turene våre begynner derfor nå i mørket. Med hodelykter på og sekkene godt plantet på ryggen, begynte vi vandringa innover langs Joatka. Med oss på laget hadde vi Balder, som skulle være min følgesvenn videre innover vidda.

Dette var Susannes første tur i mørket uten krykkene, og gleden av igjen kunne gå var enorm. Da foten og balansen ikke var optimal ble ikke turen inn til campplassen mer enn et par kilometer. ( Hun skulle jo tross alt komme seg hjem igjen alene neste dag). Vi hadde sett oss ut et lite vann på kartet, og fant etterhvert frem til det. For de som ikke har orientert seg etter kart i mørket, så kan jeg skrive under på at det til tider kan være mer krevende enn orientering i dagslys. Dog er gleden av å våkne i en camp du ikke har sett i dagslys enda større!

Det var en kosesyk, eventyrlysten og frokostsulten bamse som tidlig fredags morgen brøt seg inn i teltet og sa God morgen til oss.
Å ha med hund på tur kan etter min mening sammenlignes litt med å ha med barn på tur. De våkner tidlig, må aktiviseres og er veldig godt selskap ;)
Det var et nydelig landskap som lå fremfor oss når vi omsider krøp ut av soveposene. Vidda strekte seg så langt øynene kunne se og solen glitret i det lille vannet nedenfor oss. Susanne plukket ferske blåbær og kokte havregrynsgrøt til frokost, før vi pakket sammen teltet og sa farvell og god tur til hverandre. Susanne måtte ned til bygda på jobb, mens jeg hadde gleden av langhelg og flere dager alene på vidda med Balder. Livet er ikke alltid rettferdig; )

Takk for turen.
-Mari

Eibyelva - #nattinaturen 4/52

Høsten har så smått begynt å vise seg som skiftende farger på trærne, det er mindre mygg og kveldene er fylt med skumring. Vi er gira og i godt driv med utenetter, selv om krykkene til Susanne enda er med som turvenner.

Denne kvelden drar vi opp i Eibyelva, finner oss en fin skrent ned mot elva og fyrer i gang med det vi liker aller best med tur - nemlig bål! Det blir fort bålkaffe med Amarula, et glass vin og en enkel, men god posepasta. 


Bålmester Mari er som alltid veldig fornøyd når hun tenner bål!

 

Mye fliring og skravling hører med når to jenter er på tur, og timene går fort mot natt. Vi har tidlig på kvelden bestemt at det blir soving under åpen himmel, ettersom det ikke er utrygt for regn i følge værmeldingen.

Mari har investert i ei hengekøye, og den kommer fort opp i mellom to store furutrær. Jeg ruller ut liggeunderlag, og kryper inn i soveposen og inn i jervenduken og før jeg vet ordet av det er det morgen! 


Morningview 

 

Som flere andre sikkert også kjenner til, så starter ikke dagen for en som bruker linser før man faktisk har fått på linsene og kan se verden rundt seg! Så for min del må jeg alltid høre på Mari som sukker og oier seg over hvor vakkert det er rundt oss på morgenen, før jeg et par minutter etterpå kan se det samme. 

Det er lite som kan måle seg med følelsen av å våkne uthvilt under åpen himmel, høre elva renne forbi, se høstens fine fargespill og bare kjenne på hvor godt man egentlig har det! Tur er tur, selv om man bare er i nærområdet - det handler bare om å gi etter for opplevelsene og nyte det! 

Mari nekter å stå opp fra sitt lune rede i hengekøya, hun påstår hun har sovet som en baby, at hengekøye ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener og at hun skal sove i hengekøye resten av året! Jeg har til gode å sove i en slik, men etter all skrytet fra Mari denne morgenen så står altså hengekøye på ønskelista til jul.


Utsikt fra soveposen kl. 06.35 på morgenen.


Morgenstund har gull i munn - iallefall når man sover i hengekøye!

 

Enda en vellykket og minnerik utenatt er gjennomført, og vi har begynt å få fine rutiner på hvem som tar med hva, hva vi trenger og hva vi ikke trenger for en natt utendørs. Å dra på tur, selv med overtråkk-handikap og jobb dagen etter er slettes ikke noe problem - det blir hva man gjør utav det og for min del var denne turen også en fantastisk tur! 

- Susanne -

Natt 3 av 52 i Masi

Det er klart for tredje natt i utfordringen, og Susanne går fortsatt på krykker. Valget falt derfor på utforsking av sommerveien rundt om Masi.
Turen startet i et nydelig sommervær, da vi svingte av riksveien og tok innover vidda. Det å finne en campplass nært vann som var tilgjengelig for krykkeguri viste seg å bli en utfordring. Dog med evig optimisme fant vi til slutt et lite vann der vi slo opp teltet.

Sensommeren har meldt sin ankomst i Finnmark, og med seg hadde den skumringen og mørket. Bålet ble tent og vi inntok en bedre middag med noe godt i koppen i den behagelige skumringen. Langt i det fjerne hørte vi lyden av motor og ikke lang tid etter sto det plutselig en firhjuling midt i campen. Alltid trivelig med selskap rundt bålet, spesielt når de låner ut firhjulingen sin ;)
Med Susanne plassert godt bakpå med foten høyt, tok vi oss en kjøretur for å få med oss de siste solstrålene som vinket farvel over vidda.
En aldri så liten photoshoot ble det også tid til før vi vente neste ned mot campen igjen.

Vell nede i campen hadde besøket tatt bålvaktjobben sin seriøst. Bålet lyste opp i mørket på lang avstand og kan sammenlignes med et st.hansbål i størrelse. Vi takket fint for besøket og lånet av firhjulingen og krøp blid og fornøyd ned i soveposene våre.

Dagen etter hadde jeg invitasjon til elvebåttur i Masi, og sto opp før Susanne. Jeg lå å slumret en stund i posen og lyttet til den behagelige lyden av regndråper som traff  teltduken. (Trodde jeg hvertfall)
Da jeg trakk opp glidelåsen til yttertteltet skjønte jeg fort at lyden ikke var regn. Hele taket på teltet var dekt av mygg og knott!
I hui og hast fikk jeg kavet meg ut og lukket åpningen bak meg. Tilværelsen ute var hakke verre. Det var enorme mengder knott og mygg og ikke så mye som en vindkast. Med hetten trekt godt over hodet, ble bålet tent og ferske busker heve på for å få en pause fra innvasjonen. Men røyk fungerte ikke på Masiknotten og jeg tapte slaget. Med halen mellom bena søkte jeg tilflukt i bilen, og kjørte ned til bygda.
Planen var at Susanne skulle kose seg i campen, til jeg var tilbake.

Fikk etter få timer tilsendt dette bildet fra Susanne. Her ligger hun å koker i teltet, da knottinnvasjonen utenfor var hakket verre enn solsteiken i teltet. Vår gode venninne Therese ble redningen,  og Susanne ble berget ned fra vidda.

Etter denne turen har vi inngått pakkedeal på turene våre. En slik 2 for en deal som skal sikre at ikke lignende skjer igjen :p

Takk for turen!
- Mari

Bæskades - #nattinaturen 2/52

Det ble andre uka i august, og tiden var inne for å videreføre den nye tradisjonen med #utenatt. I løpet av den siste uka hadde vi snakket om og skrytt på oss denne utfordringen såpass mye at der allerede var noen som hadde lyst å være med på tur sammen med oss. Vi takket ja til selskapet, og Eirik kom hele veien fra Karasjok for å ture med oss jentene! 

Men det spøkte litt for natt 2 av 52 for Susannes del, da hun et par dager i forveien kom ut for en trampoline som bare måtte hoppes på... Et eventyr som resulterte i krykker, men heldigvis ikke noen brudd!

Krykkeguri med elefantfoten - kjært barn og mange navn.

 

Mari lovde derimot transport fram til bål, telt, bærehjelp, tilrettelegging og vin som smertestillende, så da var det bare å hoppe i turbilen og bli med. Det ble bestemt at turen skulle gå til Bæskades, Altas svar på vidda, siden man der kan kjøre med bil helt fram til fiskevannet Holgajávri. Vel oppe på vidda blåste det ganske godt, og jeg fikk streng beskjed om at jeg bare skulle bli sittende i bilen med foten høyt mens Mari og Eirik satte opp telt og fyrte bål. Som formant, så gjort. Så der satt jeg da, med en udugelig fot, kløe i fingrene og makk i ræva (denne frøken er vel ikke akkurat kjent for å ha ro i stumpen) mens turkompisene lassa av utstyr. 

Ut med Ally-kanoen, veden, ryggsekkene... Men hvor er teltet?! Etter litt leting, konstaterte støttekontakt-Mari at teltet, nei, teltet det ligger hjemme. Men ikke så galt at det ikke er godt for noe, for Mari har en tarp liggende i bilen! Tre hoder nikker samtykkende til at det skal slåes opp tarp mot vinden, men vi er nå da på vidda, og på vidda er det ikke trær... Løsningsorienterte turjenter fikser likevel biffen og alle mann trår til for å få satt opp hærligheten.


Man tager hvad man haver - tarp satt opp med veistikker og Ally-årer!

Mørket siger på og etterhvert kan det høres en brumming i det fjerne. Her er det bare å stille seg opp og vinke, for hvem vet hva som kan dukke opp på firehjuling på vidda. ;)

Joda, jentene vinker, og vips, en morsom samegutt dukker opp og et par tørka reinhjerter havner i ryggsekkene våre. 



Det brummer i det fjerne igjen, og klok av erfaring, stiller vi opp med både krykker og smil for å vinke enda en gang. Et par minutter etterpå er vi i full gang med å sette opp lavvo - da det dukket opp en trivelig fisker som også hadde tenkt å overnatte på Bæskades. I bytte mot middag og reinhjerte får vi overnatting i lavvo, og vi slår oss til ro.

Ikke før noen har rukket å krype i soveposen, så hører vi nok en firehjuling komme kjørende. "Krykkeguri" stiller opp og vinker, og her kommer det enda en same som deler morsomme historier og tips om hemmelige fiskevann! Natten blir til morgen, og med ømme lattermuskler ønsker vi sommerdagen velkommen!

Det er strålende sol og tosifret med varmegrader, og Bæskades sniker seg inn i våre turhjerter - som en plass vi kommer til å ville dra på tur til igjen og igjen! :D 

Natt 2 av 52 er gjennomført, og med Mari som en fantastisk støttekontakt innser jeg at det slettes ikke er umulig å dra på tur selv om man hopper rundt på krykker!

Utfordringen med #nattinaturen tas på alvor og det planlegges allerede nye turer i det fine været!



- Susanne - 


 

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » November 2016
hits