Mental motorstopp

Så sa det pluselig stopp. Jeg sto der på kjøkkenet i Trygvebu, midt mellom en familie fra Bergen og ei sveitsisk jente på langtur. Alle pakket, for alle skulle videre.
Hver vår vei skulle våre skjebner  skille lag og jeg skulle igjen fortsette min vandring nordover alene.
Så sa det stopp.
Jeg satt meg ned på kjøkkenstolen, og lot pakkingen rundt meg fortsette. Mest hadde jeg lyst å bynne å gråte. 
Men det er ikke likt meg. Jeg gråter ikke forran folk, og hvertfall ikke fremfor folk jeg kun har kjent noen timer.

Dagen i forveien hadde det samme skjedd. Søsteren min hadde vært en kort tur innom fra Sverige. Mobilen min hadde druktnet og takket farvell i regnværet, og hun skulle kjøre meg til Rognan for å skaffe ny. Det slo meg hardt når jeg satt meg i bilen.
Når mobilkjøpet var over ville jeg igjen være alene.
Alltid alene og alltid favell. Slik føltes det. Så kroppen, eller sikkert hodet mest sa stopp.
Man blir sliten av å alltid forlate,  ikke slå seg til ro, og konstant være på vei videre. Så det sa stopp. En aldri så liten mental motorstopp, her på Trygvebu av alle plasser.
  For vær time og dag som går, kjenner jeg mer og mer engstelse av at jeg ikke har kommet meg videre.
Regner kilometer i hodet, over hvor langt jeg kunne ha kommet meg om jeg bare hadde startet å gå.
Men jeg klarer ikke, bena er punktert og den indre motoren min har fått nok. Den vil ikke mer.

De siste ukene har jeg brukt all energi på å holde meg oppreist. På å ikke skli på de mange steinene, på å ikke falle i de mange elvene, på å sette den ene foten fremfor den andre og trosse all smerten. Men jeg har falt, og ramlet og sklidd. Reist meg opp igjen,  gått videre for så å la det hele gjenta seg.
Men nå har det altså sakt stopp. Det eneste jeg ønsker er å klare å pakke sekken ferdig og komme meg ut døra.
Den står der halvferdig å ser på meg. For hver pakkpose jeg legger oppi, kjenner jeg motivasjonen for å gå fordufte igjen. Hver gang jeg møter blikket til Anore (hunden), kjenner jeg dårlig samvittighet bygge seg opp inni meg. Det er en ond sirkel, og jeg sitter bom fast.

Mental motorstopp, og uten en mekaniker i sikte. Kanskje er jeg bare tom for bensin? Ikke vet jeg.

5 kommentarer

Odd Gunnar Sjåfjell

06.08.2016 kl.10:21

Går det bra m deg nå da :-)

På Ville Vidder

06.08.2016 kl.18:02

Det går mye bedre, takk :)

Lena Furr Johansen

07.08.2016 kl.14:01

Vi håpe d går bedre med dæ nu å at motivasjon kommer tilbake etterhvert😀 Kanskje du treng heilt fri fra turlivet nån daga førr at motivasjon til å fortsette skal komme tilbake? Klem fra alle oss i Håkvik 😍

ingvild

10.08.2016 kl.10:42

Fint at noen kan skrive om de "grå dagan"¨på tur også. Iblant har man absolutt ikkje lyst til å pakke sekken eller slå opp teltet nok en gang. Håpe du får nån kanonfine daga som sparke igang motivasjonen igjen, god tur videre =)

På Ville Vidder

19.08.2016 kl.23:08

Tusen takk Ingvild :D

Skriv en ny kommentar

På Ville Vidder

På Ville Vidder

27, Alta

1. juli 2016 river en eventyrlysten og turglad jente seg løs fra hverdagens trygghet for å utfordre seg selv mot Nordkalottens villeste vidder. I et år skal jeg ture, oppleve og oppdage hva Norge, Sverige og Finland har å by på nord for Polarsirkelen. Følg meg på mitt evntyrår! ;)

Kategorier

Arkiv

hits