Et oppgjør mot turregler

Det er i dag kun 5 dager igjen til 1 juli. fem dager igjen med gullongene i barnehagen. Fem dager til å få tatt avskjed med alle kjente og kjære her i Alta. Fem dager til å suge til seg alt av minner som jeg kan bære med meg i hjertet de neste månedene. Helst føler jeg for å bare snike meg avgårde i bilen, slippe unna alle avskjedene, slippe å vise hvor tungt jeg synes det å skal reise bort fra denne plassen og alle som jeg er blitt så uendelig glad i.  Reisefeberen koker over i kroppen, det kribler i alt av fingre og ben etter å få startet.

Men før jeg drar vil jeg gjøre en aldri så lite oppgjør mot dere i turpolitiet!

Regler er til for å brytes!

Vi mennesker lever og ånder tydeligvis etter regler. For er det noe jeg blir spurt om ofte, så er det akkurat dette med regler.
Hva har jeg lov til og hva har jeg ikke lov til å gjøre i løpet av turåret mitt.
Hvorfor alle på død og liv skal henge seg opp i akkurat dette forstår jeg meg ikke på, men svaret mitt er hvertfall klinkende klart uansett hvilke regler de spør om.

Det finnes ingen regler!
Absolutt ingen skal kunne komme å fortelle meg hva jeg kan eller ikke kan gjøre i løpet av mitt turår. For det er nettopp det det er, det er MITT turår.
Det er mitt store drømmeår, som jeg har planlagt, drømt om og gledet meg til lenge.
Kommentarer som "det er ikke skikkelig om du ikke kun sover i telt" , eller "er det juks om du drar hjem til jul" eller klassikeren "skal du jukse og handle maten din på rema 1000 eller skal du kun leve av naturen?" Ja de går inn det ene øret og ut det andre ;)

Det at jeg har tatt meg fri fra mitt vanlige liv, er ikke for å overleve av naturen. Jeg kommer i aller høyeste grad til å leve på helt normal mat, handlet på helt normale matbutikker.

Det at jeg har tatt meg et friår er ikke for å teste ut hvordan det er å bo i et telt i 12 måneder. Jeg har bodd i telt i alle slags årstider,  og er godt kjent med både fordelene og ulempene av teltlivet. Telt er en av mange bomuligheter man har på tur, men slettes ikke den eneste.
Det er flere åpne koier, hytter, turiststuer, hengekøye, gapahuker, under åpen himmel, venner , hoteller.
Hvordan jeg velger å overnatte  kommer til å henge sammen med hvor jeg er og hvorfor jeg er der.

Det å ha tatt seg et år fri for å være på tur betyr ikke at jeg kommer til å være på tur 365 dager i strekk. Det kommer til å bestå av flere lange turer og enda flere korte turer. Det kommer også til å bestå av pauser eller pusterom mellom slagene.
Dette er noe jeg vet jeg kommer til å sette ekstremt stor pris på etter lengre perioder på tur.
Første pause etter allerede planlagt, og det blir godt å ha denne gulleroten å se fram til når dagene blir tung på min første langtur.

Så var det dette med penger da, har jeg nok penger til et helt år?
Mest sannsynlig ikke. Regningene kommer fortsatt til å tikke inn på nettbanken, utgiftene kommer fortsatt til å være der og det sier seg selv at en gang kommer det til å bli tomt. Om dette skjer i løpet av året vet jeg ikke, men det er ikke verdens undergang om det skjer. Da får man heller bare ta seg litt jobb til pengene er inne på bank, før man fortsetter som før. Dette ser jeg på som en mulighet til å få prøvd seg på noe nytt. Kanskje finnes det en jobb der ute der jeg kan kombinere min drøm om friluftslivet i jobben? 

Uansett hva som kommer til å skje det neste året, så vet jeg en ting. Jeg gleder meg til å dele dette eventyret med dere alle! Å forhåpentlig blir du inspirert til å skape ditt egent eventyr, et eventyr det du selv kan bestemme hvilke regler du skal eller ikke skal følge ;)

Konkurranse! 😃

Hoppsann heisann!
Etter at jeg selv oppdaget gleden av camplivet med hengekøye i fjorsommer, har det blitt mange netter og late dager i denne herligheten av en oppfinnelse. Om du enda ikke har prøvd og blitt hekta, ja da har jeg en gladnyhet til deg!

I samarbeid med Hekta på tur, har jeg fått æren av å dele ut en hengekøye fra Ticket to the moon!
Denne superlette og freshe hengekøyen kommer i utalje fargekombinasjoner, tar veldig liten plass i sekken og er superenkel å henge opp!
Det er rett og slett en super hengekøye ;)

Så om du ønsker deg din egen hengekøye gjør følgende:

Kom med forslag til enten steder eller opplevelser jeg kan besøke i nordkalotten.
Har et helt år å fylle , så her er det bare å kjøre på :D
Kommenter her, på facebook eller på instagram , og husk og signer med fult navn :)

Lykke til!

Et enklere liv?

1. mai flyttet jeg ut fra tryggheten og komforten av leiligheten min. Esker på esker ble stuet vekk på loft, i garasjer og i kriker og kroker hos venner. Bilen ble også fylt til randen, av alt jeg så på som nødvendig for de to siste måndene her i Alta.
Klesvasken skulle bli tatt hos venner, dusjing i kompo med trening på spenst, alt var planlagt og tilrettelagt. De to siste måndene av arbeid,skulle jeg bare nyte livet i skogen. Helt ærlig så jeg for meg at det kom til å bli lekende lett. Det ble det ikke!

De to første nettene bodde jeg hos Susanne. Det var helg , jeg var sliten etter en lang uke med prolaps, flytting og utvasking. Dørstokkmilen var lang.
Så kom sparket jeg trengte, og jeg Susanne og Raymond pakket tursekkene våre å dro avsted.
Etter mange runder rundt Alta hadde jeg funnet den perfekte campsighten ved Garrajohkka. Det viste seg senere at dette også var en populær plass for Altas ungdom å kjøre cross...
Hater når det skjer 😜  

Ukene gikk fort. Det ble ferie hjemme i Narvik og Piteå,  hytteturer og avkoblinger eller "vaskedager" hos Susanne. Det har nå gått 6 uker siden jeg flyttet ut og jeg kan telle antall overnattinger i det fri på mine to hender...

Drømmen om det enkle liv i skogen er en illusjon. Å kombinere fulltidsjobb med denne illusjonen er å bite over mer enn man klarer å tygge.
Det var en smule naivt å tru at dette skulle bli to enkle måneder. For drømmen om det enkle liv ble fort om til drømmen om rene klær, hår som ikke lukter bål, et kjøleskap å legge mat i, et tak over hodet, en sofa å hvile kroppen på, en telefon som ikke konstant er tom for strøm. Å slippe å unnskylde seg for at man lukter bål på møter, å måtte dusje før man trener for så å måtte dusje igjen, å måtte komme tidlig på jobb fordi man skal kunne skifte uten innsynet til Altas spreke morrajoggere. Som utrulig nok er overalt!
Ja det er nok ingen byer som har en så aktiv og friluftsglad befolkning som Alta. Uansett hvor godt jeg har prøvd å gjemme meg selv, teltet eller hengekøya unna så er det noen der. På sykkel,  til fots, med båt, med hund, på firhjuling, på moped. Privatliv innen kommunegrensen til Alta, er rett og slett umulig uten tak og vegger. Som om mangel på privatliv ikke var utfordring nok , så kan jeg nevne i fleng:
Organisering av å ha klær, klær til arbeid, klær til trening og klær til tur, klær til en finer anledning , klær til alle salgs vær som våren tilbyr, lett tilgjengelig, tørr og ren har vist seg å være en utfordring. Å oppevare mat over tid uten kjølemuligheter, å ha tilgang til nok vann og rent vann, og finne overnattingsplasser der utstyr ikke måtte pakkes sammen når man drar på arbeid, å holde styr og orden i alt av utstyr, når man har "baser" i fire forskjellige hus, på jobb og i bilen.
Det enkle liv er ikke ikke i skogen eller ved evebredden . Der er det harde liv, man må arbeide for alt. Hente vann, fyre bål, hente ved, fiske fisk, holde varmen, ja alt. Det enkle liv er der hjemme. Det enkle liv er å kunne hente ost uten svettedråper fra et kjøleskap. Det enkle liv er å ikke ha reinhår på absolutt alt av klær. Det enkle liv er å legge seg på kvelden uten å bekymre seg for om alt er vått når du våkner. Det enkle liv er å ikke sovne til lyden av kvister som knekker og angsten om det står en elg over deg om du åpner øynene. Det enkle liv er å komme på jobb uten barnåler i håret, sot på fingrene og bållukt i håret. Alt jeg gleder meg til med turåret, er alt jeg hater akkurat nå. For på fjellet spiller ikke alt dette noe rolle. Man kan gå dagevis uten og dusje uten at noen løfter et øyenbryn. Man har ikke noe arbeid å rekke ned til på morgenen så man kan dra lagt avsted. Man har ingen møter man må stille opp i,  så man kan lukte så mye bål man bare vil. Det enkle liv venter der ute, det er bare ikke her i Alta.  

På ville vidder - fra dagdrøm til virkelighet

En rastløs sjel finner sjeldent roen. Når hverdagen blir forutsigbar og trygg, trigges drømmesenteret i hjernen min. Drømmer om nye utfordringer og uforutsigbare dager siger frem.  Der ligger de og tirrer nysgjerrigheten min, så kommer sommerfuglene og da er det for sent.

Slik startet også drømmen om På Ville Vidder. Som en liten dagdrøm om at turene ikke måtte ha en ende bare fordi det var søndag. En dagdrøm om at man ikke måtte takke nei til spontane muligheter, fordi man hadde en jobb man måtte på. Jo mer man drømte seg bort, jo klarere ble det. Dette var noe jeg virkelig hadde lyst til.

BGKDUP4N5zQ


 

Når man er bedre på drømmer enn planlegging.

Ja det sier seg kanskje selv at det å planlegge et helt år, for en som har vansker med å planlegge en uke i forveien - det er slettes ikke enkelt. Mine kjente ordtak som ?det ordner seg alltids,?  og ?det blir aldri så ille at det ikke er godt for noe,? strekker rett og slett ikke til. Heldigvis har Susanne vært med på laget frem til nå, og hun er både organisert og kan dette med planlegging. Det hjelper også godt på at familie og venner stiller kritiske spørsmål og kommer med ideer. For det er stadig noe man ikke har tenkt på, eller har tatt hensyn til.

Veien blir til mens man går. Prosjektet har siden starten vært i stadig endring. Fra hva vi ønsket å oppleve, hva vi ønsket å se og nå siste endring. Hvem blir med? Som dere har sikker har fått med dere, har Susanne nå tatt valget om å trekke seg fra prosjektet. Dette kom ikke som noe lyn fra klar himmel, og jeg har alltid vært klar på hva jeg ville om dette ble realiteten. Er jeg forberett på et år alene på tur, er det trygt, og er det noe jeg egentlig ønsker?

På Ville Vidder startet som en dagdrøm om å finne en hytte i indre Finnmark. Et liv der man kunne kombinere friluftsliv og arbeidsliv i større grad enn hverdagen i Alta. Etter hvert som Susanne ble med på laget, gikk planen fra hytte til selvbygd gamme. Så ble drømmen om hele Nordkalotten til og På ville vidder ble en realitet. Vi ønsket begge å se mer av hva Nordkalotten hadde å tilby. I starten var planen å bruke et halvt år på turen. Dette var på grunn av kostnader, og fordi 6 måneder var god nok tid til hva vi ønsket å oppleve. Det viste seg derimot vanskelig å få permisjon fra jobb i mindre enn et år, og vi utvidet derfor planen med 6 nye måneder. Når planen nå var finpusset, begynte arbeidet med å finne samarbeidspartnere. Man trenger mye forskjellig utstyr for et helt år på tur, og valget falt på Hekta På Tur. En nettbutikk som hadde alt vi kunne drømme om av turutstyr og enda litt mer.  Vi gikk også inn i samarbeid med en lokal luedesigner, luefabrikken G-Anette. Dog selv med gode sponsorer med på laget er det ekstremt kostbart å forlate arbeidslivet og leve ut friluftsdrømmen. Turutstyr er dyrt, å dra på tur er dyrt og selv uten leilighet og hverdagslige utgifter er det fortsatt mange regninger som skal betales i løpet av et helt år. Mye penger skulle spares og mange penger gikk rett ut igjen på turutstyr. Desto mer vi var på tur i løpet av planleggingsåret, desto lengre ble listen med utstyr vi trengte. Vi har fire årstider her i nord, og hver årstid krever forskjellig utstyr. Og skal man leve et liv i det fri, ja da trenger man overraskende mye.

BGHEypdt52Q


 

Året har gått ufattelig fort, og i skrivende stund er kun fire korte uker til startskuddet går av. Ved startstreken skal jeg stå klar, alene. For uansett hvor mye og nøye man planlegger, så går det ikke alltid etter planen. Men veien blir til mens man går, og jeg er klar. Klar for vidder så langt øyet kan se, klar for late hviledager med hemmelige høyfjellsvann, klar for at kroppen skal være så sliten som den aldri før har vært, klar for å nyte solnedganger fra øde fjelltopper og klar for en mestringsfølelse folk flest kun drømmer om. Jeg er klar for eventyr! 

BFw_33xN59x


 

EN MÅNED IGJEN!

Dagens dato sier 1.juni 2016, og det er akkurat en måned igjen til

livet "På Ville Vidder" starter!

Turåret, friåret, finne seg selv-året, livets hittil største utfordring! Det siste årets planlegging, drømmer og arbeid er i ferd med å settes ut i live!

Jo nærmere man kommer starttidspunktet, jo mer saker og ting innser man at man ikke har kontroll på! Stresset setter seg i nakkemusklene, og magen bobler over av sommerfugler og forventninger. Jobb, avtaler, økonomi, jordisk gods, fysisk form og helse - det er så lite som skal til for å tippe eller sette skår i planene.

Det siste halvåret har nervene vært i høyspenn, både hos meg og hos Mari. Utstyrssjekk, testing, innkjøp, pengesparing, søknader, papirarbeid, trening, turer, utenetter og ikke minst to jobber på oss begge! Tiden har flydd av gårde siden årsskiftet, og vi har rett og slett måttet omprioritere litt for å få tiden til å strekke til. Dessverre så måtte da #nattinaturen-prosjektet vårt vike til fordel for jobb og forberedelser til "På Ville Vidder." Det er med vemod, og faktisk sorg, at jeg måtte bite i det sure eplet som angikk vårt mål om en natt i naturen en gang i uka i ett år. De som kjenner meg godt vet at dette var noe jeg brant for og som jeg så gjerne ville gjennomføre, de vet at skuffelsen som nå sitter i meg er stor.

Men.... *liten trommevirvel...* Vi gjennomførte 28 av 52 netter ute! Det er halve året det! Jeg er stolt over at vi kom så langt, og jeg er enda mer stolt over at vi klarte det på den mørkeste og kaldeste tiden av året. Fra august og til midten av februar sov jeg og Mari ute i telt, koier, lavvo og ikke minst under åpen himmel en gang i uka! Uansett vær, uansett vind og uansett temperatur, og nå er vi så mange erfaringer og opplevelser rikere! Vi har jo selvfølgelig sovet ute og vært på tur flere ganger siden februar, men selve fokuset og arbeidet med å gjennomføre en natt i uka har vi gått bort fra.

                                 
#nattinaturen 28/52 - Å pilke fra soveposen i teltet mens mårraskaffen er på kok... 

 

Gjennom vinterhalvåret så har også fokuset på egen helse og fysisk form vært prioritert. Vi har gått i oss selv, tatt tak i det som må fikses opp i før eventyret, og vi har lagt planer for hvordan vi skal gjennomføre hver våre medisinske oppfølgninger underveis. Jeg må helt ærlig si at for min egen del så har oppladningen de siste månedene gått så som så. Jeg er absolutt ikke fornøyd med tingenes tilstand, og jeg har til nå gjort hva jeg har kunnet for å forbedre og reparere.

Men jeg må dessverre rett og slett avbryte eventyret før det kommer ordentlig i gang. Det er nå en gang slik at helsa alltid kommer først, og det har dessverre dukket opp noen helsemessige problemer som jeg må rette opp i før jeg kan sette ut på et slikt stort eventyr som vi har planlagt det siste året. 

Det er forferdelig trist, og jeg er så lei meg for at jeg ikke kan kaste meg ut i det som til nå har vært den store drømmen. Jeg lengter etter frihet og kontroll over egne dager, jeg drømmer om endeløse vidder og fjellvann, fjelltopper, naturopplevelser og vær jeg ikke kan gjøre noe med! Å bare være ute på tur uten klokke og kalender, å leve livet i øyeblikket som er akkurat nå - uten å måtte bry meg om hverdagslivets A4-format! Det er min drøm med stor D.

Å bare smake på Drømmen gjør meg lykkelig, så jeg kan ikke engang forestille meg hvor stor lykken kunne ha vært ute på tur. Selv når det blir dag 144 av 352, og det er blitt svarteste og kaldeste november, og det eneste som sikkert får oss i gang med dagen er ønsket om en nydusjet kropp i rene klær foran en varm peis... Jeg var så klar for den utfordringa, og nå er jeg så skuffet og frustrert over at Drømmen er knust. Selvfølgelig kan man jo alltids prøve igjen en annen gang når helsa tilsier det, men det var akkurat denne turen, akkurat NÅ, sammen med Mari, eventyrer og turpartner nr. 1, som var Drømmen.

Mari blir selvfølgelig, som den påståelige turjenta hun er, å fortsette å følge drømmen, ikke strømmen! Hun kommer til å bruke våre lagte planer om Nordkalotten, men hun har også et par andre spennende ting på gang! Det er ikke min oppgave å avsløre dette, så dere får bare vente i spenning og se hva hun selv forteller og hvor hun dukker opp utover det neste året! ;)

Forståelig nok så kommer jeg til å trekke meg ut av "På Ville Vidder" på sosiale medier, men jeg kan allikevel garantere at dere får se meg ute på tur! Og jeg kommer definitivt til å joine Mari på tur hver eneste gang jeg har anledning det neste året! Selv om det bare blir en fattig trøst her jeg sitter igjen mens hun drar av sted på sitt livs største utfordring!

 

Slenger med en liten takk til alle som har oppmuntret meg, som har kommet med tips og råd, som har delt erfaringer og ikke minst hatt trua - Tusen takk!

I tillegg, en ekstra stor takk til vår sponsor "Hekta på Tur!" (http://hektapatur.no)

Jeg er stolt over å ha hatt dere i ryggen hva gjelder utstyr og bekledning, og takket være vårt samarbeid har økt komfort og turglede gjort meg

enda mer HEKTA PÅ TUR! <3




 

- Susanne - 

På Ville Vidder

På Ville Vidder

27, Alta

1. juli 2016 river en eventyrlysten og turglad jente seg løs fra hverdagens trygghet for å utfordre seg selv mot Nordkalottens villeste vidder. I et år skal jeg ture, oppleve og oppdage hva Norge, Sverige og Finland har å by på nord for Polarsirkelen. Følg meg på mitt evntyrår! ;)

Kategorier

Arkiv

hits