Anore ❤

Helt siden jeg startet å drømme om turåret, har spørsmålet om hund gjentatt seg flere ganger.
Fordelene er mange, men det er også flere utfordringer knyttet til det å ha en hund som følgesvenn.

Da planleggingsfasen av turen har vært på knappe to år, var det uaktuelt for min del å kjøpe valp. Valget falt derfor på å enten overta, kjøpe eller låne en allerede voksen hund. Helst en med erfaring fra både kløv og pulk.

Som tilfeldighetene skulle ha det til, ble jeg introdusert for en familie i Melkedalen.
Der bodde Anore, en 10 år gammel husky/grønnlender-tispe med alle kvalikasjoner jeg så etter. 
Magefølelsen min sa at dette var hunden jeg hadde lett etter, og i starten av juli sto vi sammen på startstreken av Nordlandsruta.

Det er en stor sjanse å starte på langtur med en hund du har kjent ei knapp uke.
Men va er vell livet, om du aldri tørr å sjanse? 

Dager gikk over i uker, og jeg og Anore har sakte men sikkert lært hverandre å kjenne.
Både på godt og vondt.

For om du tenker at det å gå gjennom ørt og førti reindistrikter med en polarhund er en dans på roser, ja da tar du kraftig feil!
Det har enkelte partier vært et rent mareritt å ha henne med, mens andre partier kunne jeg aldri vært henne foruten.
Vi har alle våre sterke og svake sider, det har hunder også ;)

Anore har vist seg å være en fantastisk turkamerat på nordlandsruta.
Hun har også vist meg hvor høyt hun elsker rein, noe som får meg til å tenke meg to ganger om før jeg tar henne med til Finnmark...
Instinktene hennes for rein og egentlig alt som kryper, flyr eller viser tegn til liv har vært overveldende!
Ja hun er en polarhund, men for å gi et lite bilde...
Av "dyr" hun har prøvd seg på kan jeg  ramse opp følgende
Veps, klegg, mygg, bier, gresshoppe, frosk, mus, småfugl, ryper, sau, rein og elg.
Alt vi har kommet over med en puls, har hun med stor iver jaktet. Noe som medfører et kraftig rykk , fall, brannsår i hånd eller andre ulemper for den (meg) som sitter fast i andre enden av tauet.. For det er ikke ofte man klarer å oppdage "byttet", før hun allerede er etter det..

Anore er og har blitt en utrulig god turkamerat, og jeg gleder meg enormt til eventyret vi nå skal begi oss ut på sammen. 

Hun er mentalt sterk, ung til sinns og sterk som en hest!
Dessuten både fiser hun og raper som en gammel mann, kvaliteter jeg ikke verdsetter like høyt da. Men sjarmerende enn då.
Rett og slett en ekte turjente på godt og vondt ;)

Det er i motbakker det går oppover

Det er i motbakker det går oppover, sies det. Bak skyene skinner alltid solen, and so on and so on. Det er ikke måte på hvor mange visdomsord som setter ord på akkurat dette. Det å feile, for å så måtte reise seg igjen. Det å kunne se fremover, når alt bare ser mørkt ut.
Men alle visdomsord til side, nå er Trygvebu endelig beseiret, og jeg kan med handa på hjertet si at det føles fantastisk godt!
Det er ikke noe heltedåd å skrive hjem om akkurat, men det er da noe. Og for akkurat meg, akkurat nå, er det mye. 

Da muligheten om å reise hjem(til Narvik) bydde seg på Trygvebu, var det mange tanker som raste gjennom hodet på meg. Mine små demoner hvisket og tisket, det er juks å forlate ruten, du er feig som gir deg her, klarer du virkelig ikke å gå alene?
Det er ikke å legge sjul på at det var et stort nederlag for meg å forlate ruten.
Men når jeg ser tilbake på det nå, er det ikke tvil om at akkurat dette var det rette for meg akkurat da.

Test av ryggsekk fra Lowe Alpine

Lowe Alpine er en av mine favorittmerker både innen turutstyr og bekledning. Har faktisk gått hele 12 år med min forrige sekk fra Lowe Alpine på ryggen. Så det var på tide med en ny, og valget falt på Cerro Torre. 



Bildet er lånt fra http://www.hektapatur.no/ryggsekk/langtursekker/lowe-alpine-cerro-torre-nd-6080-aubergine-2981

I samarbeid med Hekta på tur og Lowe Alpine har jeg hatt gleden å teste denne sekken på langtur, kort tur og i all slags vær. 

Om sekken: 

Cerro Torre har alltid vært toppmodellen til Lowe Alpine. Nå har den blitt ny og oppgradert fra 2016. Cerro Torre ND er en langtursekk for kvinner som tåler sikkerlig tunge bører opp til hele 35 kg! Det helt nye Axiom 7.0 bæresystemet vil fordele vekten perfekt samtidig som at rygglengden kan justeres mens man har sekken på ryggen og derved få en optimal passform.

Alt fra spenner, reimer og glidlåser er av beste kvalitet og godt tilpasset bruk av hansker/votter. Tilgangen til hovedrommet er suveren - her er det fronttilgang, bunntilgang og tillegg til tradisjonall topptilgang.
Sekken er produsert i TriShield Grid, som er det kraftigste og mest solide stoffet fra Lowe Alpine. 


 

Mine erfaringer:

I løpet av de fire siste ukene på tur har jeg forelsket meg i denne sekken. Overgangen fra min eldre utgave til denne har rett og slett vært revolusjonerende. Det er ikke uten grunn at denne sekken kan anbefales på det sterkeste. Den er usedvanlig god å bære. Min vekt i sekken har variert mellom lett , middels og svært tung, og sekken har vist seg fra sin beste side i alle vektklasser. Den verken gnager på skuldre eller hofter. Bæresystemet gjør at jeg enkelt kan tilpasse sekken mens jeg har den på, og på den måten sitter den alltid perfekt. 

Den har også vist seg å være en svært praktisk sekk. Sidelommene på hoftebelte er min største favoritt. Her har jeg lett tilgang til telefon, gps, kamera og snacks mens jeg er i bevegelse og uten å måtte ta av sekken. Et annet stort pluss er regntrekket. Det er gjemt i en liten lomme under sekken, og er lett å brette frem når regnet plutselig melder sin ankomst. 

Sekken er stor og romslig, og den er tilpasset for at man lett skal kunne feste utstyr også på yttersiden. Så om du er på utkikk etter en ny sekk, så er dette en jeg på det tryggeste kan anbefale. 

Hekta på tur kjører nå knalltilbud på Cerro Torre, sjekk ut tilbudet her

http://www.hektapatur.no/ryggsekk/langtursekker/lowe-alpine-cerro-torre-nd-6080-aubergine-2981
 

 

Mental motorstopp

Så sa det pluselig stopp. Jeg sto der på kjøkkenet i Trygvebu, midt mellom en familie fra Bergen og ei sveitsisk jente på langtur. Alle pakket, for alle skulle videre.
Hver vår vei skulle våre skjebner  skille lag og jeg skulle igjen fortsette min vandring nordover alene.
Så sa det stopp.
Jeg satt meg ned på kjøkkenstolen, og lot pakkingen rundt meg fortsette. Mest hadde jeg lyst å bynne å gråte. 
Men det er ikke likt meg. Jeg gråter ikke forran folk, og hvertfall ikke fremfor folk jeg kun har kjent noen timer.

Dagen i forveien hadde det samme skjedd. Søsteren min hadde vært en kort tur innom fra Sverige. Mobilen min hadde druktnet og takket farvell i regnværet, og hun skulle kjøre meg til Rognan for å skaffe ny. Det slo meg hardt når jeg satt meg i bilen.
Når mobilkjøpet var over ville jeg igjen være alene.
Alltid alene og alltid favell. Slik føltes det. Så kroppen, eller sikkert hodet mest sa stopp.
Man blir sliten av å alltid forlate,  ikke slå seg til ro, og konstant være på vei videre. Så det sa stopp. En aldri så liten mental motorstopp, her på Trygvebu av alle plasser.
  For vær time og dag som går, kjenner jeg mer og mer engstelse av at jeg ikke har kommet meg videre.
Regner kilometer i hodet, over hvor langt jeg kunne ha kommet meg om jeg bare hadde startet å gå.
Men jeg klarer ikke, bena er punktert og den indre motoren min har fått nok. Den vil ikke mer.

De siste ukene har jeg brukt all energi på å holde meg oppreist. På å ikke skli på de mange steinene, på å ikke falle i de mange elvene, på å sette den ene foten fremfor den andre og trosse all smerten. Men jeg har falt, og ramlet og sklidd. Reist meg opp igjen,  gått videre for så å la det hele gjenta seg.
Men nå har det altså sakt stopp. Det eneste jeg ønsker er å klare å pakke sekken ferdig og komme meg ut døra.
Den står der halvferdig å ser på meg. For hver pakkpose jeg legger oppi, kjenner jeg motivasjonen for å gå fordufte igjen. Hver gang jeg møter blikket til Anore (hunden), kjenner jeg dårlig samvittighet bygge seg opp inni meg. Det er en ond sirkel, og jeg sitter bom fast.

Mental motorstopp, og uten en mekaniker i sikte. Kanskje er jeg bare tom for bensin? Ikke vet jeg.

På Ville Vidder

På Ville Vidder

27, Alta

1. juli 2016 river en eventyrlysten og turglad jente seg løs fra hverdagens trygghet for å utfordre seg selv mot Nordkalottens villeste vidder. I et år skal jeg ture, oppleve og oppdage hva Norge, Sverige og Finland har å by på nord for Polarsirkelen. Følg meg på mitt evntyrår! ;)

Kategorier

Arkiv

hits